Hjælp! - Hvor skal jeg rope??

[Goggen]

...

[jeef-micro]

Synes ikke du skal fjerne tråden jeg goggen... DU har mange bra tanker, og vi føler alle at vi har mye kunnskaper og få å formidle til, på grunn av at vi bare møter motstand...

[Nille]

Syns heller ikke du skal fjerne innlegget. For du har så rett så rett. Og det er viktig at det iallefall står et sted om du ikke vil sende det andre steder.

Vil du ikke sende leserinnlegg til alle landets aviser da ? EN eller annen MÅ da ta det inn. Hvis du IKKE sender det er det iallefall ingen andre enn oss som får se det, og det er litt dumt !

[mofe]

Hvis det er noe som skal veies, så er det alle karbohydratene ungene får i seg..

[Kristian]

Jeg syns det er bra at skolebarna blir veid for da kan de ta for seg hvert enkelt overvektig barn og få det utredet. Da kan de finne årsaken til at akkurat dette barnet er overvektig. Ikke sikkert at det vil hjelpe men jeg tror da at barna vil få en bedre sjanse til å få endret sine vaner og eventuelt få medisiner hvis fedmen kommer av en sykdom.

Spørsmålet er om helsesøster har tid da. De har ivertfall ikke tid til å følge opp alle overvektige barn for dem er det mange av.

[Distrea]

Trenger igrunnen ikke en vekt for å se om unger er overvektig. Syns man kan gå stille inn og hjelpe der man tydelig ser at det er ett problem. Det er heller ikke slik at man ikke kan være usunn hvis man er slank. Som en karkirurg jeg kjenner til sier: Bedre å være utvendig-feit enn innvendigfeit

[Goggen]

Enig med deg Distrrea.
God helg!

[Photobscura]

Takk takk takk, Goggen, dette opprørte meg også sterkt.
Det kan kanskje ha noe med følgende scenario som utspant seg for femten år siden.
Hele klassen ble sendt inn i et rom for å veies. Det var ordnet køsystem helt inntil vekta, og en helsesøster noterte mens læreren ropte ut tallene etterhvert som elevene ble veiet.
Jeg husker jeg skalv i min fete kropp. Noe så skamfullt, noe så nedverdigende. Kunne ikke alle se på meg med det blotte øyet at jeg var feit, om det ikke til og med skulle deklameres for den gjengse masse, og ut i korridorene?

Med bøyd hode tuslet jeg etter klassen min tilbake til klasserommet, hvor det skulle være matteundervisning. Alles vekt ble skrevet opp på tavlen, og vi skulle regne ut median og gjennomsnitt. Tallene mine lyste opp som om de skulle vært skrevet i flammer, og hevet gjennomsnittet med mange kilo...


Jeg håper ikke at det er dette som kommer til å skje, for det var sånn det ble gjort den gangen, og det stikker fortsatt av skam i brystet når jeg tenker på det.
Jeg vet i ettertid at jeg var ganske syk i tolvårsalderen, men ingen visste eller tenkte seg fram til det da, og i mine og alle andres øyne var jeg bare en uvanlig tjukk kid, dog i en kortere periode, men inne i meg veldig veldig lenge.
Jeg unner ingen dette. Om det er snakk om at et barn har tydelige overvektsproblemer, så synes jeg at dette bør gå så subtilt for seg som mulig, der foreldrene selv ikke ser problemet, gjennom en telefon fra helsesøster e.l. med en oppfordring om et legebesøk.

[Nille]

Sterkt og rørende innlegg - kan tro jeg kjenner meg igjen!!

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Nille, her.

Sterkt og rørende innlegg - kan tro jeg kjenner meg igjen!!

Tusen takk Nille, og takk så mye for poeng
Dette er en sak jeg brenner for.
Mange barn i lignende situasjon som jeg var i på den tida ser mest sannsynlig på dette som uthenging. Selv om tanken bak er god, så er ikke dette noe jeg vil at barn skal behøve å gå igjennom, og de som ikke skjønner det må tenke litt over hva det faktisk innebærer.

Moren min tok meg med til lege da jeg i en alder av 12 veide over nitti kilo. Noe som er fryktelig mye for en ei jente på den alderen.
Legen vurderte ikke om det var noe i veien med meg en gang, og ba mamma gi meg mindre mat, og få meg til å delta i flere fysiske aktiviteter.
-Jeg spiste ikke godteri (av ren redsel forsåvidt), -jeg spiste hva som anses som et normalt og sunt norskt kosthold, og overhodet ikke for mye, -og jeg spilte fotball flere ganger i uka, gikk på ski om vinteren og var med i speideren og det den innebærer.
Et tall på en vekt forteller ikke mye mer enn hva man ser, det er det som skjer på innsiden, fysiologisk som forteller en mer nyansert historie. Bl.a så var ikke legen interessert i å høre at vektøkningen skjedde plutselig i løpet av få måneder, ei heller at faren min var stor som et luftskip fram til han fylte femten.
Så stor som det der var jeg i et drøyt halvår, og så raste jeg ned tretti kilo.
Mange lange år senere fant leger ut at jeg hadde hatt en hormonforstyrrelse. Et fuckup i stoffskiftet om du vil, og at det var arvelig.

Å veie barn, i hvert fall på den måten, i kø sammen med resten av klassen er, for å bruke et barnlig ord, lumpent.
Om barnet ditt er overvektig, ta kontakt med en lege, gjerne en som kan se problemet utover det faktum at barnet ditt er feit. Man må ofte behandle årsaken, og ikke bare selve problemet.

Litt carryed away der, men jeg måtte få det ut
Håper de som er tilhenger av ideen om å veie barn på denne måten tenker seg om et par ganger til i kraft av min beretning.

[Enid]

Uff så trist.... På gråten her jeg. Får helt vondt inni meg av å lese.
Det er så brutalt når man som barn (og foreldre) ikke blir tatt på alvor i helsevesenet og skoleverket. Ikke bare det, men blir hengt ut i tillegg.
Vet litt om dette jeg også (men i en annen sammenheng, da lillesøstra mi har downs syndrom, og de med det syndromet har jo gjerne problemer med vekten), og jeg blir så utrolig opprørt

Hvordan gir man poeng, forresten? Har ikke fått med meg det jeg
Og hvordan ser man at man får???

[Photobscura]

For å gi poeng, så trykker du på den vektskåla til, tror jeg, høyre i innlegget. Dine egne tilbakemeldinger ligger inne på ditt kontrollpanel. Du kan vise hele, eller forminske ved å trykke på "mine siste tilbakemeldinger" eller noe sånt.
Tror nok jeg har gitt deg en eller to

Jeg er nok ganske sikker på at selv om det som skjedde da jeg var barn var genuint kjipt og vondt, så er det opplevelser som har gjort meg til den jeg er i dag. Egentlig lot jeg meg vel aldri påtre den offerrollen. Og jeg sitter igjen som en sterk, og forhåpentligvis empatisk quinde med innsikt i livets litt mørkere sider!
Men det er det som har gjort meg til meg, og jeg har ikke noen grunn til å være bitter. Men det er en del av min historie, og jeg synes det må til noen virkelige historier i en sånn sak som dette.

Kjæresten min jobber med autister, og jeg tror det har gjort ham til en veldig tålmodig og godvillig person. Det er mange morsomme situasjoner på jobben hans, og så langt han kan i forhold til taushetsplikten forteller han små anekdoter fra jobben, de snodigste ting, men med varme og omsorg.
Jeg er sikker på at du som har en søster med downs har fått en god del sånn positiv bagasje. Jeg jobba sånn litt i barnehage hvor det var et par med downs som var der i blant, noen så utrolig dedikerte, kjærlighetsfulle små mennesker har jeg aldri før i mitt liv møtt

[Enid]

Opprinnelig lagt inn av photobscura, her.

For å gi poeng, så trykker du på den vektskåla til, tror jeg, høyre i innlegget. Dine egne tilbakemeldinger ligger inne på ditt kontrollpanel. Du kan vise hele, eller forminske ved å trykke på "mine siste tilbakemeldinger" eller noe sånt.
Tror nok jeg har gitt deg en eller to

Jeg er nok ganske sikker på at selv om det som skjedde da jeg var barn var genuint kjipt og vondt, så er det opplevelser som har gjort meg til den jeg er i dag. Egentlig lot jeg meg vel aldri påtre den offerrollen. Og jeg sitter igjen som en sterk, og forhåpentligvis empatisk quinde med innsikt i livets litt mørkere sider!
Men det er det som har gjort meg til meg, og jeg har ikke noen grunn til å være bitter. Men det er en del av min historie, og jeg synes det må til noen virkelige historier i en sånn sak som dette.

Kjæresten min jobber med autister, og jeg tror det har gjort ham til en veldig tålmodig og godvillig person. Det er mange morsomme situasjoner på jobben hans, og så langt han kan i forhold til taushetsplikten forteller han små anekdoter fra jobben, de snodigste ting, men med varme og omsorg.
Jeg er sikker på at du som har en søster med downs har fått en god del sånn positiv bagasje. Jeg jobba sånn litt i barnehage hvor det var et par med downs som var der i blant, noen så utrolig dedikerte, kjærlighetsfulle små mennesker har jeg aldri før i mitt liv møtt

Hehe, litt flaut at jeg ikke har oppdaga det systemet før nå, gitt.... Men jeg er on it! Nå skal det roses i vei!

Det med å stå fram og tørre å fortelle sin egen historie tror jeg er enormt viktig i slike saker som dette. The personal is the political!

Jeg blir utrolig glad når jeg ser det har blitt en fighter av deg, med innsikt og empati. Det er lett å bli bitter, sint, selvdestruktiv og hatefull etter vonde opplevelser. Å lande med begge beina, og faktisk ta med seg det gode og legge det vonde bak seg, det krever mye pågangsmot og ressurs-sterkhet, og er det desverre ikke alle som har. Kudos til deg!

Lillesøstra mi er gull, ja Hun har masse positiv bagasje, men også, som oss andre, en del negativ. Tror akkurat dét stort sett er likt for alle mennesker!
Og ja, det blir som du sier, ganske mange morsomme og komiske situasjoner med henne i livet! Hun har ikke de sperrene som de fleste av oss andre lærer oss/ legger på seg selv, og hun lever stort sett med følelsene godt synlig uttapå

Men det var jo et sidespor.

Tror kanskje debatten om barn og fedme er noe av det viktigste vi kan ta opp for tiden. Ønsker meg virkelig mer fokus på dette temaet, og er utrolig glad for at det blir snakket om her inne på forumet.

[Hyper]

Min samboer jobber også med autister...Ville bare si det