[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Nille, her.

Sterkt og rørende innlegg - kan tro jeg kjenner meg igjen!!

Tusen takk Nille, og takk så mye for poeng
Dette er en sak jeg brenner for.
Mange barn i lignende situasjon som jeg var i på den tida ser mest sannsynlig på dette som uthenging. Selv om tanken bak er god, så er ikke dette noe jeg vil at barn skal behøve å gå igjennom, og de som ikke skjønner det må tenke litt over hva det faktisk innebærer.

Moren min tok meg med til lege da jeg i en alder av 12 veide over nitti kilo. Noe som er fryktelig mye for en ei jente på den alderen.
Legen vurderte ikke om det var noe i veien med meg en gang, og ba mamma gi meg mindre mat, og få meg til å delta i flere fysiske aktiviteter.
-Jeg spiste ikke godteri (av ren redsel forsåvidt), -jeg spiste hva som anses som et normalt og sunt norskt kosthold, og overhodet ikke for mye, -og jeg spilte fotball flere ganger i uka, gikk på ski om vinteren og var med i speideren og det den innebærer.
Et tall på en vekt forteller ikke mye mer enn hva man ser, det er det som skjer på innsiden, fysiologisk som forteller en mer nyansert historie. Bl.a så var ikke legen interessert i å høre at vektøkningen skjedde plutselig i løpet av få måneder, ei heller at faren min var stor som et luftskip fram til han fylte femten.
Så stor som det der var jeg i et drøyt halvår, og så raste jeg ned tretti kilo.
Mange lange år senere fant leger ut at jeg hadde hatt en hormonforstyrrelse. Et fuckup i stoffskiftet om du vil, og at det var arvelig.

Å veie barn, i hvert fall på den måten, i kø sammen med resten av klassen er, for å bruke et barnlig ord, lumpent.
Om barnet ditt er overvektig, ta kontakt med en lege, gjerne en som kan se problemet utover det faktum at barnet ditt er feit. Man må ofte behandle årsaken, og ikke bare selve problemet.

Litt carryed away der, men jeg måtte få det ut
Håper de som er tilhenger av ideen om å veie barn på denne måten tenker seg om et par ganger til i kraft av min beretning.