Hjelp meg

[Kula]

Hvis jeg ble rammet av en slik sykdom ville jeg ha satt meg på første fly til London og besøkt Phil Parker. 90% blir friske i løpet av svært kort tid.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.4801320



-

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Annarosa, her.

Det er veldig VELDIG viktig at dere tar i betraktning at jeg er kronisk syk og har ingen mulighet til å trene! Ikke en gang gå en liten tur hver dag!!!

Er virkelig ME en kronisk sykdom? Er det ikke en haug med eksempler på at folk er blitt friske fra ME?



-

[Imse]

Jeg har i allefall hatt ME i snart 15 år og da kan det vel kalles kronisk. Min mor og 2 av mine søsken har det også. Og jeg kjenner to til som ble syke på samme tid,som fortsatt har ME.

Noen blir friske, og de hører man om, mange blir ikke friske. Jeg har blitt mye bedre enn jeg var da jeg var 14 år og knapt klarte å stå opp fra senga for å gå på do.
Jeg fungerer fint hjemme etter mange år med hvile, men jeg kan nok aldri begynne å jobbe. Jeg fungerer på et passe stadie, jeg orker feks ikke en tur på handlesenter mere enn en gang hver 4-8. uke i beste fall, men jeg kan fint gå på kiwi og handle. Nå er jeg i gang med førerkort og jeg håper virkelig jeg klarer å gjennomføre langkjøringen, det er den store farlige baugen for meg. Og jeg må ha førerkort for å kunne kjøre vår 2 å 1/2 år gamle utviklingshemmede datter til barnehagen og svømming en gang i uka..

[Ivory]

Kronisk sykdom er et litt vidt begrep - det varierer litt ang hva det gjelder, når det kan kalles kronisk. Når det gjelder kronisk utmattelsessyndrom sies det at man må lide av utmattelse i mer enn 6 måneder før det kalles kronisk.

[Mercudia]

Kjære Annarosa.
Jeg synes det er utrolig flott at du er motivert for et vekttap i en utfordrende hverdag.
Vil gjerne fortelle om min måte å gå ned i vekt på. (kanskje kan det være til inspirasjon) Jeg hørte om lavkarbo for mange år siden, men syntes at det virket alt for "ekstremt" og at det ikke kunne være noe man kunne leve med sånn til hverdags.

Jeg hadde kjøpt meg noen bøker om lavkarbo, bl.a Skaldemann sin bok, og så ketolyseboken. Jeg leste dem nøye og brukte lang tid på å modnes frem til at dette kunne være noe for meg. Bl.a var det Skaldemann sitt utsagn om at man ikke MÅ trene for å gå ned i vekt som trigget min interesse. Jeg har nemlig slitt med sykdom som har gjort det vanskelig for meg å både trene og gå lange turer. (betennelse i begge akilles-senene).

Jeg tenker "enkelt" ang mat og har gjort det så "enkelt" som dette: Kuttet alle raske karbohydrater. Dvs ikke brød, pasta, ris, poteter, grønnsaker som vokser under jorden, mais, erter, frukt, kaker, snop og alle andre sukkerholdige saker. OG jeg holder meg laaaangt unna alle "lett-produkter".
Til gjengjeld spiser jeg kjøtt, fisk, feite salater (a la rekesalat, krepsesalat etc), egg (i alle tenkelige varianter), mange gode påleggsorter, oster (bare de ikke er magre), majones, seterrømme, avocado, nøtter, bær, krem, sopp, broccoli, litt løk, blomkål og så baker jeg "mitt eget" brød helt uten mel eller andre melerstatninger.
Jeg bruker ikke vekt og jeg teller ikke kalorier i det hele tatt, men jeg er veldig bevisst på å ikke kjøpe produkter med høyt karboinnhold.

Jeg skriver at jeg følger ketolyse-filosofien, men om man er veldig streng på det så får jeg nok i meg for lite grønnsaker. Så nå ser jeg vel på meg selv som en lett blanding av ketolyse og skaldeman "disippel".
I denne perioden har jeg ikke TRENT i det hele tatt, men jeg har tatt enkelte spaserturer når det har passet seg slik.
Jeg har tatt av MANGE kilo i løpet av dette halvåret.

Mange påpeker viktigheten av å følge én filosofi, og dette kan nok stemme godt sånn innledningsvis. Det er lett å bli forvirret når man skal høre på flere lærere. Men for min del har det fungert med å være en ketolyser med hang til skaldemann

Det som har forundret meg mest underveis, er at jeg ikke en eneste dag har vært sulten, og at jeg ikke savner noen av de matvarene jeg "forsaker". Huden min har blitt penere, humøret mer stabilt og betennelsen i anklene har så godt som forsvunnet, så nå vurderer jeg å begynne å trene litt også.

Jeg anbefaler lavkarbo på det allervarmeste. Og huske jeg har tatt av sikkert 20-30 kilo uten å ha trent noe nevneverdig, så det går an!

Masse lykke til! (ble visst litt langt dette, men håper du orket å lese)

[gryhelen]

Ville bare si at jeg og har ME og sliter med det samme.. Trening... Nei, det er det ikke snakk om, det er ikke mulig å "trene" når man ikke klarer å komme seg opp av sengen, soffan, stolen, trappen el..

En dag håper jeg at jeg blir frisk, men intill det må jeg bare leve med begrensningene og ikke gjøre mer en 70 % av det jeg tror jeg kan..

Jeg har skikkelig dårlig konsentrasjon, men har lest over til bøkene til de fleste kjente kostholdsfilosofer. Har jeg lest ett avsnitt en dag er jeg lykkelig for det (noen ganger leser jeg den samme siden 10 ganger uten å huske et fnugg) Men over tid har jeg klart å lese meg gjennomm bøkene.. Ikke stress, ta bittelitt om gangen. orker du ikke lese mer bare gi deg og ta en så lang pause som er nødvendig for deg..

Lykke til

[gryhelen]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Er virkelig ME en kronisk sykdom? Er det ikke en haug med eksempler på at folk er blitt friske fra ME?



-

ME diagnosen er kronisk ja. Men i de tilfellene man kan innen 6 mnd treffe tiltak for nok hvile og tilpasset liv er det større muligheter får å bli frisk. Jo lenger tiden går, særlig etter 6 mnd, minsker sjansen for å bli frisk. Det regnes derfor som kronisk.

fra wikipedia: "En kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt og som ikke kan helbredes; kun lindres. Eksempel på kroniske sykdommer er diabetes, hiv, reumatisme og Alzheimers sykdom"

ME er det man kaller en "paraplydiagnose", den sier ingenting om årsaken, bare en rekke symptomer. Samlet etter elmiineringsmetoden vil disse gi et sykdomsbilde som kalles ME.

Tenk på hodepine (kun et eksempel). Hodepine er en diagnose basert på symptomer, den måles ikke på noe instrument somregel men er alikevell reell tross at man ikke vet årsaken (ofte) Den går gjerne over men kan og bli kronisk. Dette til tross for at man kun kjenner symptomene og forholder seg til dem.

Litt knotete forklart, men håper du forstod..
(Er selv uføretrygdet pga dette.. har hatt det i ca 20 år)