|
Sv: Trengte du å bli stor?
Å virkelig bry seg er bra selvsagt. Om man tror en har en spiseforstyrrelse er det bra at man spør om noe er i vegen siden hun har blitt så tynn. Det er fokuset på kroppen som blir feil,mener jeg. Jeg har to erfaringer med psykolog i forbindelse med spiseforstyrrelse. Den første måtte kommentere at jeg hadde gått ned i vekt hver gang jeg kom. Det fikk meg til å føle meg "feil" og dermed tørte jeg ikke si noe. Den neste jeg gikk til sa aldri noe om kropen min og var bare interessert i følelsene og oppfatningene mine. Med henne åpnet jeg meg opp og ble raskt mindre redd mennesker og mer tydelig i forhold til dem.
Mange av de som spiser mye er trøstespisere, bruker mat for å bedøve smerte, eller spiser mye pga andre følelser de ikke takler, som stress f.eks. Å da se på kroppen som problemet blir helt feil. |