|
Sv: Trengte du å bli stor?
Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.
Trenger noen å bli store for å bli sett, ta større plass, fordi de hele tiden blir skjøvet til side og ikke får oppmerksomhet?
Trenger noen å bli store for å beskytte sin sårbarhet?
Trenger noen å bli store for ikke å være attraktive for seksuelle overgripere?
Jeg trenger å bli tynn fordi jeg symbolsk sett da viser at jeg vil bli sett tydelig, at det innerste trer fram og blir synlig.
Det første og siste eksempelet handler om det samme selv om det ser ulikt ut for øyet; å ikke bli sett, og lage en strategi for å bli sett. Det funker dårlig fordi man blir ikke sett. Kun kroppen blir sett, slik en allerede er vant til og er så fryktelig lei av. Jeg skriver fryktelig fordi det er skremmende når noen ikke ser lenger enn ens kropp når de forholder seg til en. Der har du materialismen på det skumleste. Alle er bare kropper.Grusomt.
Så utrolig fint sagt - kjenner jeg blir litt tårevåt hehe. JEG ble stor - tror jeg - fordi jeg er så utrolig følsom over andre mennesker og trengte noe til å beskytte meg (har akseptert at jeg er slik nå da, gråter av kattunger, valper, barns skjebne i den tredje verden - ALT tar jeg inn og føler på. Jobber nå veldig med å bli mer bevisst på hva som "betyr noe" for meg  )... jeg spiser når jeg er glad, jeg spiser når jeg er opprørt, jeg spiser når jeg er lei meg, jeg spiser når jeg er stresset...
Gikk ned til normalvekt i en alder av 25 og DA så alle bare kroppen min og kommenterte den... ubevisst tenkte jeg nok Nåh! og la på meg alt + litt i løpet av et år - fy fader som jeg spiste det året...
Spørs om jeg måtte bli 40 før jeg var/er klar til å gå ned til en normal størrelse Er halvveis og synes det er greit at kroppen stopper opp litt nå og kjenner på ting. Føler meg mest komfortabel og litt utålmodig, men hodet SKAL være med denne gangen! Er mer bevisst - på å være tilstede, på hva jeg spiser, og hva som skjer når følelsene mine blusser opp den ene eller andre veien 
Det å ha en normalvekt for sin egen kropp sitter jammen meg mest i hodet... ihvertfall i MITT hode
Takk igjen - greit å bli påmint underveis i en prosess om hvorfor man er der man er... 
|