[Sunako]

I uken som har gått fikk jeg en invitasjon til klassefest via Facebook med klassen min fra barneskolen, da det er 10 år siden vi gikk ut. I den forbindelse lurer jeg veldig på hva jeg gjøre. Saken er at jeg var klassens "hakkekylling", den tjukke brilleslangen som ikke røyket/drakk og var skoleflink som var fritt vilt for alle å tråkke ned i søla. De siste årene på barneskolen var veldig vonde, og de neste tre årene på ungdomsskolen ble ikke noe bedre, da jeg havnet i samme klasse igjen med flere av mobberne. VGS slapp jeg heldigvis unna å havne i samme klasse som noen av dem, selv om flere gikk på den samme skolen. Flyttet fra hjembyen min for over tre år siden for å studere, og i samme slengen for å begynne på nytt i en ny by der jeg kunne være en i mengden, og ikke skille meg ut.

Jeg har egentlig ikke noe ønske om å treffe noen av disse folkene igjen. Gjennom flere år med mobbing og utfrysing brøt de ned selvbildet mitt, og i en alder av 22 år sliter jeg fortsatt med ettervirkningene av dette; sosial angst, depresjon, overvekt (I ungdomsårene hadde jeg perioder der jeg sultet meg, for så å overspise uten å kaste opp). Blikkontakt er jeg utrolig dårlig på, da jeg fortsatt husker de nedlatende blikkene fulle av hån og fordømmelse fra den gang. Jeg prøver å legge det bak meg, men når man i ung alder blir fortalt at man ikke er verdt noen over flere år, ender det med at man tror på det selv. Trodde jeg skulle klare å bli mer sosial under studietiden, men det har vist seg vanskelig.

Samtidig sysler jeg litt med tanken på å gå. Jeg klarer ikke å glemme, ei heller tilgi, men ved å konfrontere fortiden min klarer jeg kanskje å komme meg videre? Etter å ha lagt om til lavkarbokosthold i sommer og deretter meldt meg på EasyLifekurs (VLCD med pulvershake; kombinerer med lavkarbomat når jeg nå har begynt å innføre fast føde igjen) har jeg gått ned over 25 kg, og jeg burde klare å gå ned til en mer helsemessig normalvekt innen klassefesten (slutten av april neste år). I takt med at kiloene forsvinner merker jeg at selvtilliten øker, og det hadde vært litt gøy og dukket opp der i den lille (?) sorte og sett relativt OK ut. Antakeligvis ble jeg nok bedt for syns skyld, tror ikke noen av mine gamle "klassekamerater" tror jeg vil dukke opp. Det blir nok mye fyll utover kvelden, og da får jeg vel høre det at jeg ikke drikker, men det kan sikkert løses hvis jeg finner noe lavkarbovennlig alkoholfritt å ta med meg.

Merker også at den invitasjonen påvirker valgene jeg gjør i matveien, ble straks mer strikt når jeg planlegger måltiden fremover. Hadde lyst til å prøvebake en formkake til jul i helgen (smake på litt og fryse ned resten), men så for meg ansiktene deres og lysten forsvant. Blir litt frustrert av meg selv, for det er for min skyld jeg prøver å gå ned og endre kostholdet, ikke deres!

Det er heldigvis lenge til og jeg har god tid til å tenke meg om, men lurer på om det er andre som har vært i samme situasjon? Møter man opp på ting der man ikke kan fordra de andre deltakerne og verdiene de står for, og hvordan takler man det? Er litt redd for hvordan jeg vil reagere ved å stå ansikt til ansikt med dem etter så mange år - ikke at jeg har tenkt å lage en scene, altså!

(Beklager lagt innlegg, men var så godt å få det ut!)