[Kanutten]

Jeg har en gutt med diagnosen adhd.. Han fikk den da han var 10 år. Han har siden han ble født vært en veldig krevende unge. Det skar seg på alle plan ganske så tidlig. Han fullførte 8. klasse UTEN å kunne gange eller dele! Og kunne bare skrive store bokstaver... veeeeldig sakte. Da han var ferdig med 8. klasse flyttet vi inn til sambo. Gutten ble som NY over natta! Han ble høflig, snill og god mot broren, OG han begynte gjøre det godt på skolen. Han kom nettopp hjem med en prøve i engelsk og han fikk 6!!! Før vi flyttet til sambo fikk han stort sett stryk, 1 eller 2.

Han skulle kanskje aldri hatt diagnosen adhd. For ham ble endring av skolesituasjonen samt det at vi fikk en mann inn i husholdningen som gjorde utslaget. Min eiegode sønn hadde visst på en måte påtatt seg "mannerollen" i heimen vår den tiden jeg bodde alene med dem og den rollen sier det jo seg at han ikke kunne fylle eller takle. Etter at vi flyttet inn tillot han seg å være ung igjen! Ung og nysgjerrig og skolen er blitt et sted han elsker! For som han sier "Jeg lærer jo så mye nytt!".

Dette ble langt, men det jeg vil frem til er ala det Kitt sier. Av og til så ligger løsningen på det mentale plan. Gutten ble SETT på en annen måte på den nye skolen, han fikk en stefar han kunne identifisere seg med og han kunne slippe rollen som det eldste hankjønnet i familien.

Guttungen min kuttet ut alt av medisiner da vi flyttet inn til samboer og det har aldri vært nødvendig med dem i ettertid.

Vi har forresten prøvd EyeQ.. Det var myyyye dyrere enn virkningen vi fikk fra den..