[mallilen]

Jeg sitter her og mener jeg har verdens fineste gubbe.
For første gang i et forhold kan jeg faktisk SE for meg hvordan vi har det når vi blir eldre

Jeg tror ikke nøkkelen nødvendigvis er det ene eller det andre; for noen er kommunikasjon viktigst, for andre nærheten.

Her i gården er åpenhet og frihet nok det viktigste som gjør vår kjærlighet så sterk og nærheten så herlig. Vi kan fortelle hverandre absolutt alt, hvilket vi også gjør, uten å dømme hverandre for det vi forteller.
Vi respekterer hverandres grenser, men kan godt stille spørsmålet "hvorfor". Og da få en vettug forklaring.
OG vi respekterer hverandres feil og mangler, godtar dem fordi vi er klar over at vi har dem selv.

Vi har også hver vår hobby som den andre ikke er videre interessert i. Og dette tror jeg er viktig i ethvert forhold: Å ha en ting å gjøre som er BARE sin og ikke involverer den andre parten, som man kan glede seg over alene, men dele opplevelsen i ord etterpå. Det å ha bevegelsesfrihet er nemlig viktig, så man ikke føler at det er en plikt å være sammen med partneren mens man sitter der i armkroken og egentlig bare vil ut og lete etter tomflasker, sparke fotball eller ri en tur.
Slikt skaper frustrasjon, hvilket igjen tenderer til å gå utover den annen part.

Jeg tror også på dette med å tillate at den andre får lov til å gjøre noe en selv ikke liker innimellom. Det viser tillit til partneren, samtidig som h*n vet at det koster deg såpass å tillate det at h*n setter større pris på at h*n får lov uten gneldring fra sin partner.

Jeg har på følelsen av at det i altfor mange forhold er litt for mye "vi". Eller "oss". Man er to i et forhold, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. De to kan aldri, aldri bli til èn, selv om det tidvis føles som om man er ett.
I de forhold man mener man er "èn" er det ofte den mest dominante parten som hele tiden får viljen sin som påstår dette. Den dominerte parten jatter bare med for å unngå bråk.

Jeg har også større tro på ærlighet fremfor s.k fantastisk komunikasjon. Å si rett ut hvordan man har det, og hvorfor, slår gjerne mer an enn å liste seg rundt grøten.
Hvis jeg forteller gubben at jeg bare må vekk noen dager er dette helt greit. Det er ikke HAN som er årsaken, hvilket han vet og stoler på når jeg forklarer.
Og det går andre veien også.

Jeg har større tro på dette forholdet enn noe annet forhold jeg har hatt. Ja, jeg har elsket like høyt før, men jeg har aldri noengang elsket noen så grundig!