[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Vi var sammen i årevis, og det var virkelig et Bambi på glattisen-momento å plutselig skulle gå ut i verden alene, singel. Men det gjorde meg faktisk mye sterkere. Jeg berodde nok mye på han for å leve, både økonomisk og selvtillitsmessig.

Samme her! Hos oss var det riktignok eksen som gikk, vi hadde vært sammen siden tidenes morgen, men forholdet hadde hanglet en god stund, skal innrømme det. Men etter å ha grått i to dager brettet jeg opp armene og gikk videre med mitt liv. (Vi har to barn også og det kompliserte jo det hele en del, men har løst seg til det beste for alle parter) Jeg fant faktisk en styrke og selvtillit jeg ikke hadde tiltrodd meg selv å ha.

Det å gråte og be på mine knær om at han skulle ombestemme seg og bli var aldri noe alternativ, å vite at han hadde blitt i forholdet fordi jeg tryglet om det hadde bare fått meg til å føle meg enda mindre tror jeg. Og jeg klarer meg som bare det! Hadde det kjempeflott den tiden jeg var singel (halvannet år) og har det så bra som jeg aldri har hatt det nå, 7 år etter, med ny kjæreste, riktignok særbo en god stund ennå, men vi har det knallfint.

Så selv om trådstarter nå ikke ser annet enn svart-svart-svart så er mitt råd ikke å tenke på ham hele tiden, få tankene over på noe annet og fortsett med sitt eget liv. Hans liv kan ikke hun bestemme over rett og slett. Han er ikke ansvarlig for at hun er lykkelig, det må hun sørge for selv.

Men jeg skjønner godt at hun har det vondt nå altså!