[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Uffameg her er vi i gang igjen:

* Er det riktig at de som passer på seg selv og ikke får livsstilssykdommer skal betale for alle de som ikke gjør det?
* Overvekt skyldes latskap og dårlige vaner.
* Fortsetter helsevesenets utgifter til livsstilssykdommer å vokse, kommer det et opprør fra skattebetalerne.

(han glemmer jo at overvektige mennesker også betaler skatt... )

http://vgdebatt.vgb.no/2010/10/25/lev-usunt-betal-selv/

Erik Lundesgaard er inne på et spor som mange korttenkte har vært før ham. Hvis vi kjører sporet hans helt til endestasjonen, vil vi få et radikalt annerledes samfunn enn det vi har i dag. Et slikt samfunn vil i ekstrem grad favorisere de med mye ressurser.

Problemet er grensesettingen. Hvis jeg sykler i Marka og går på trynet og brekker en arm, vil det normalt være selvforskyldt. Jeg kunne spasert en rolig tur i stedet. Eller ville vi hatt en kommisjon som vurderte om den rolige turen som resulterte i en forstuet ankel egentlig var unødvendig og dermed definere skaden som selvforskyldt? For ikke å snakke om å utsette seg for ekstrem fare, slik som alpin skikjøring eller motorsykkelkjøring. Alt dette er unødvendige aktiviteter som i bunn og grunn er lite samfunnsnyttige. Dermed er det lett å argumentere for at de som belaster helsevesenet med resultatet av slik unødvendig aktivitet, må ta regningen selv. Lundesgaard argumenterer jo med at vi finner det helt naturlig at vi dekker utgiftene til hull i tennene selv, når vi har vært så dumme å spise søtsaker uten å pusse tennene godt etterpå.

Personlig har jeg betalt så mye skatt så langt i livet, at jeg ville kommet ekstremt godt ut av et system hvor jeg kun betalte for de offentlige tjenestene jeg brukte etter “pay-as-you-go”-prinsippet. Jeg skulle naturligvis betalt minimalt med skatt i et slikt system, og satt av penger til hjerteoperasjoner eller tegnet en god helseforsikring. Allikevel skurrer en slik løsning i mine ører. Vi lever tross alt i et samfunn, og kan ikke plukke fordeler fra øverste hylle, samtidig som man ikke aksepterer ulempene.


-