[Persille]

Jeg synes debatten var ganske ok jeg.
Og KJ sa jo innledningsvis at det kun er snakk om de "hverdagsfeite", ikke mennesker med hormonforstyrrelser, depresjon, traumer eller andre initialgrunner til fedme.
For de som er feite fordi de velger å sitte i sofaen og spise snacks så er rådene til KJ og Devon fine. Jeg har vært der selv, og da ville jeg ikke bli slank heller. Jeg valgte å se en film med litt smash attåt, og trente lite. Det var komfortabelt for meg. Jeg var lykkelig, og tenkte at det å ikke stresse med hva jeg putter i munnen gir meg mere glede enn å gå ned noen kilo. (Har aldri vært kjempestor, men var på mitt største en stor 42 i klesstørrelse)

Men så ble jeg lei av dette, og begynte å trene og å spise sunt. Mindre inn enn ut. Og jeg var tålmodig og holdt på lenge og ingen resultater. Til slutt oppsøkte jeg lege, og fant ut at jeg hadde en hormonforstyrrelse. Da skyldte jeg på den. Jeg har et par kilo for mye, og det er på grunn av kroppen min, altså en SYKDOM. Overbeviste meg selv og andre om dette også fortsatte den sunne livsstilen min med kost og trening og vekten sto stille. Jeg var fornøyd med at den ikke gikk opp. Fikk råd fra lege om at det beste for meg var å legge om til Lavkarbo, og det gjorde jeg.

Gikk da ned fem kilo på en måned, men gadd ikke fortsette fordi jeg synes det var stress å planlegge maten så nøye. Gikk opp de kiloene igjen og fortsatte som før. Var ikke dritfeit, koste meg med maten og hadde det fint med meg selv

Så har jeg nu fått ME og motivasjonen for å spise riktig (Lavkarbo) er sterkere enn noen sinne, og jeg vet nå at jeg kommer til å spise på denne måten resten av mitt liv.
Jeg går sakte men sikkert litt ned i vekt, men det er ikke hovedmotivasjonen.

Hun damen som hadde tatt slankeoperasjon sa jo at hun hadde prøvd alt, inkludert lavkarbo, og alt funket, men hun hadde gått opp igjen etter alle diettene også. Det var ikke noe galt med dietten, det var hun som sluttet med dietten.

Det er ikke slik at om du går ned de kiloene du har for mye, så kan du slutte å jobbe.

Og herregud han Jørgen. Jeg dævver. Hadde vært flau om han var leder for en organisasjon jeg var med i. Ventet på at han skulle få spørsmål om hvordan en vanlig uke er for han når det gjelder kost og trening.

Jeg tror nøkkelen til å løse fedmeproblemet er å finne motivasjonen hos mennesker. Det å skylde på at fedmen er en sykdom, noe arvelig betinget osv. senker denne motivasjonen, for da har man noe å "skylde" på. Kunnskap om hva fedme kan gjøre, og gevinstene ved trening og riktig kost burde være motivasjon nok.