[Photobscura]

Anektodiske bevis er, ja, anektdotiske, men de har jo også sin verdi.
Jeg syntes det var ekstremt frustrerende da jeg vokste opp og begynte å bli stor rett før barneskolealder, selv om jeg ikke spiste mer enn andre, jeg spiste ikke godteri annet enn på lørdager sånn som alle andre, jeg smugspiste aldri, jeg var med på fotball, speideren, leikaring, etter middag løp vi rundt og lekte til barne-tv. Jeg var i det hele tatt som hvilket som helst barn som vokste opp på åttitallet. Og folk må nå tro det de vil, men det var tilfellet. Likevel var jeg stor, og jeg presterte å legge på meg over 30 kg på få måneder da jeg var tolv, og endte opp med godt over nitti kilo fordelt på en halvannen meter høy kropp. Kom ikke og fortell meg at det ikke er noe sykdomsrelatert med i bildet her ...! Legen sa vel omtrent det samme som Kari J., hurra, liksom. Det har fucka opp forholdet mitt til mat til denne dag.
Kiloene forsvant da puberteten kom, men jeg var like forskrudd i hodet i forhold til kropp og mat. Det er litt hva sånne unyanserte uttalelser kan gjøre med noen som alt har en skjør selvtillit hengende i en tynn tråd.
Faren min har så godt som en nøyaktig lik historie som min, bortsett fra at hans overvekt forsvant mer eller mindre for godt etter et par harde år på sjøen.
I dag vet jeg at jeg er insulinresistent, har pcos og hypothyerose. Jeg ble ikke utredet for en dritt da jeg var tolv, jeg fikk bare tredjehåndsbeskjed gjennom foreldrene mine om å bevege meg mer og spise mindre. Og det endte opp med spiseforstyrrelser og rygg- og knebelastningsskader nesten før jeg ratt å nå tenåra.

Jeg sier ikke at alle som er overvektige er det fordi de er syke, men det er nettopp de som faktisk har en litt mer sammensatt grunn til et overvektsproblem som blir kasta i den lat-og-overspisende-sekken som får skjært enda ei remme i ryggen av sånne lite gjennomtenkte uttalelser.