[solihjerte]

Jeg er oppvokst i en familie, hvor farmor og tante og far er overvektige, mor og hennes familie er tynne.
Jeg har en bror som jeg har vokst opp sammen med, i samme familie, og på en tid og et sted hvor det ikke var mulighet til å spise, kjøpe noe annet enn det som ble spist hjemme.
Jeg var et "matvrak" allerede som barn. Var bestandig sulten og hadde bestandig lyst på noe. Min bror er slank og jeg endte opp med en BMI på over 40. Han var skikkelig mager og jeg var Tjorven som barn.

Han har vært mer aktiv enn meg, og jeg har selvsagt spist flere kalorier enn jeg har forbrent. Derfor er jeg blitt som jeg har blitt, ingen unnskyldninger. Men det må jo være en grunn til at en 3-4 åring har lyst på mat hele tiden???
Når jeg nærmer meg 40 og har begynt å spise lavkarbo har jeg for FØRSTE gang i mitt liv blitt kvitt det evige matsuget, søtsuget. Vekten går nedover!! Har påvist høy insulinresistens, og har sikkert hatt det hele livet. Oppvokst på brød og poteter, så har jeg trigget den jævla insulindriten helt fra starten av, og det er helt sikkert, at når jeg spiser mye raske karbohydrater og blodsukkeret etterhvet daler, får jeg skikkelig matlyst, da bare MÅ jeg ha noe søtt. Og den er ikke lett å slåss mot..

Jeg unnskylder ikke meg selv på noe som helst måte, men skulle ønske at jeg visste om alt dette med insulinresistens mye før. For det er ikke tvil om at det har spilt en rolle. Jeg prøvde meg noen dager på vanlig kost pga ferie, og aldri mer. Ble skikkelig dårlig, søtsugen, og en følelse av å være mett men samtidig ha lyst på noe!! Uggh.