[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av wollafruen, her.

Hei.

Ja, nå er jeg faktisk blitt normalvektig. Må innrømme at det tar litt tid å forstå forandringen jeg har gjennomgått. Jeg "ser" fortsatt meg selv som litt stor. Men er jo ikke det lenger!

Jeg begynte på 84.5 kg for ca 3 år siden. Har peilet meg inn på 64, kg på min høyde, 172 cm. Omleggingen av kostholdet, og vektnedgangen har gått litt i rykk og napp, grunnet et svangerskapsavbrekk, og to runder med litt dalende motivasjon (har ved et par anledninger tenkt "neimen, nå er jeg vel kanskje fornøyd?...kan jo ta en sjokoladebit nå vel, det gjør ingenting?..." for så å oppdage at jeg er jo ikke fornøyd!! hvorfor holdt jeg meg ikke til planen?.. )

Men jeg er for så vidt takknemlig for alle erfaringer jeg har gjort meg gjennom disse årene. Jeg og wollamannen snakket om det i går kveld, hva jeg skal gjøre når målet er nådd. Og jeg er så fornøyd med følelsen jeg har i kroppen på dette kostholdet, at jeg har ikke lyst til å øke karbmengden så veldig. Blir spennende å finne ut av hva som skal være min vedlikeholdskost. Aldri har jeg følt meg lettere og mer energisk (og lettheten kommer ikke av kiloene som er vekk altså, jeg mener mer hvordan kroppen føøøøøles..om dere skjønner?). Jeg er selvfølgelig veldig fornøyd med at jeg snart har gått ned 20 kg, og begynner å like det jeg ser i speilet. Men som sagt: det går sakte å omstille hodet til å se det som virkelig har skjedd.

Nå når jeg nærmer meg målet går det tregt. Men det gjør meg ingenting. Jeg trives med maten, begynner å trives med meg selv, og trener masse og har det helt herlig. Etter et halvår med trening mot halvmaraton blir det nå litt mer styrketrening framfor løpetrening, men jeg skal holde det ved like også. Fettprosenten har siste halve året gått fra oppunder 30, til 20-22, og det er jeg superstolt av. Jeg ønsker meg litt mer definerte muskler, og håper det er mulig å nå 18-20 i løpet av neste år.

Artig å "høre til" her En fin tråd!

Jeg tror det tar tid å omstille hjernen på at det du ser i speilet er ikke en feit utgave av deg selv, hvis du skjønner? Jeg er litt redd for det når jeg nærmer meg målet mitt, at jeg bare ser den feite utgaven av meg selv og skal ned enda mer enn jeg bør. Har jo tross alt slitt med spiseforstyrrelse i flere år....og jeg er ikke frisk enda, til tross for at jeg nå begynner å ha et normalt kosthold.

(Så den dagen jeg skriver at jeg har nådd målet mitt må dere passe på at jeg ikke fortsatt skal ned enda litt og så litt til fordi jeg var jo ikke heelt fornøyd)