[Lillevoff]

For min del er det nå null sammenheng mellom hva jeg ser i speilet og hva som er reelt. Da jeg var på mitt største, så jeg ille hvor ille det var og nå som jeg har krympet, ser jeg større ut i speilet enn det som er tilfellet.

Jeg har et par bilder av meg selv i helfigur nå, som jeg stadig vekk må kikke på og tenker "hva i all verden? det der er ikke meg!". Jeg er, dessverre å si det, også blitt svært fascinert av mitt egen speilbilde... En dag kommer jeg til å snørre realt fordi jeg kikker på refleksjonen min i vinduer fremfor å se hvor jeg går Hadde en morsom opplevelse her denne uka, hvor jeg vant en freia sjokoladepudding-t-skjorte på Oslo S, og damen ga meg en i str. S (står "jeg er en pudding" på, noe som jo er litt.. fornøyelig) uoppfordret. Jeg er riktignok litt mindre i overkroppen enn underkroppen og det var amerikanske størrelser, men det var allikevel stort.

Mannen, som har gått fra å være en svært så godt polstret bamse til å bli en hengslete og spinkel kjekkas av dimensjoner (altså, jeg syns selvfølgelig han har vært en kjekkas hele tiden, men nå må jeg jo ha med klubbe for å holde hordene av damer unna når vi er ute) har nøyaktig samme problemet. Det er nesten absurd å se på bilder fra før vektnedgangen og nå... Tror nok det kommer til å ta lang tid før vi begge har fått et nøytralisert bilde av speilbildet vårt, gitt.