Opprinnelig lagt inn av IdaMarie, her.

Jeg er ikke falt av lasset egentlig, men kjenner at motivasjonen mangler. I dag da jeg veide meg, var jeg 200 gram tyngre enn jeg var da jeg begynte på lavkarbo for litt over 1 mnd siden.

Hei IdaMarie! Ikke gi opp!!! Du er nemlig ikke alene i den båten du er i nå. En hører om og leser om alle disse fantastiske nedgangene på lavkarbo; og får noen forventninger til egen nedgang. I alle fall gjorde - og tildels gjør - jeg det. Så når jeg som du, setter i gang får vi et kortvarig vekttap og thats it. Jeg har brukt (altfor) mange timer på å lese meg opp på hva lavkarbo er, både her inne, nettet ellers og i bøker. Mellom linjene leser jeg at det er ingen tvil om at det er flere som du og jeg som ikke raser ned i vekt. Noen kan fortelle at vekta har stått i ro i opptil 6 mndr før det "løsnet". Kanskje er det rette veien å gå, kanskje ikke. Jeg vet ikke om jeg har greid å være så utholdende; det er noe med familieliv, arbeid, sosialt liv også.

Jeg er også demotivert; en blir det når en så sterkt ønsker seg noe og jobber så iherdig for det - og likevel ikke ser anelsen av resultat. Og sånn går uke etter uke. Og så sier noen at en kanskje spiser mat som fungerer som partystopper; men at hva det kan være varierer fra person til person. Så går en på med fornyet styrke......og ramler desto lengre ned i kjelleren når ikke det heller gir resultater. Jeg er litt sånn oppgitt, samtidig holder jeg på tanken om at jeg ikke er tyngre enn da jeg startet for 3-3,5 mndr siden - til tross for alt fettet jeg har spist.

Jeg vet ikke hva du har prøvd og ikke prøvd; jeg vet at jeg startet med å kutte åpenbare karbokilder som brød, potet, pasta ol. i maten. 2 kg rett av på to uker; vann tenker jeg men dog. Yezz! Optimistisk og full av pågangsmot fortsatte jeg med dette. Etter noen uker og ikke mer nedgang og atskillige innlegg og bøker lest går jeg over på Skaldeman, dvs kun fett og kjøtt. De eneste kh jeg fikk i meg var de fra kremfløte, meierismør og seterrømme. Alt jeg spiser noteres ned og jeg er nøye med å overholde fettprosenten og forholdstallet mellom fett og kh/protein. Hva skjer; jo 1,8 kg ned på ei uke. Yezz! Enda mer optimistisk og med mer pågangsmot fortsatte jeg dette opplegget; NÅ hadde jeg funnet løsningen MIN. Nå i dag - 2 uker etter den første uke med denne varianten - har jeg gått opp 1,1 av disse 1,8 kg. Og da går jeg ned i kjelleren igjen.... Jeg har forsaket så mye og det har kostet meg så mye. Disse opp og nedturene er så slitsomme; å skifte mellom den optimismen for så å må jobbe hardt med motivasjon igjen... Du kjenner deg sikkert igjen tenker jeg..... Så kommer det gode råd om at sånt gir stress, og stress er en partystopper. Slutt å tenk på det sies det. Jo...det er jo enkelt. Jeg må skifte fokus, men over til hva?

Akkurat nå er jeg lei, nesten så lei at trøstespising er et alternativ. Magen har "stoppet opp", ubehagelig bare det. Jeg ønsker jo så sterkt å kjenne at kroppen krymper! Det er jo derfor jeg holder på! Hadde jeg sett virkning av Skaldemanvarianten skulle jeg ha fortsatt, men akkurat nå orker jeg ikke.

Jeg vet jeg må skifte fokus; bort fra vektnedgang og slanking og over til noe annet.

For en tid tilbake ble vi i tråden spurt om hva som er målet med vektnedgangen; og jeg tenker det er viktig å sette både del- og hovedmål. Jeg har ikke svart, rett og slett fordi jeg ikke helt har visst hva jeg skulle svare. Til nå har hovedmålet vært å gå ned i vekt, og å merke at kroppen minsker. Altså har jeg ikke nådd målet mitt, verken på den ene eller andre måten. Nedtur igjen…. For min del blir det derfor viktig å ha andre mål, mål som ikke handler så mye om antall kg og cm rundt magen.

Ser at flere har som mål å komme inn i bunaden. Det er et godt mål men jeg sydde min selv - og har derfor også sydd den ut selv. I klesskapet ligger det klær jeg gleder meg til å komme inn i; men det har sammenheng med vekt og centimeter igjen og er altså ikke så godt mål for meg.

Videre ønsker jeg selvfølgelig å komme i bedre form; og det handler mindre om vekt og mer om meg og hva jeg velger å bruke tiden min på. Jeg har alltid vært glad i å gå, men gjør det bare i perioder. Jeg har en drøm om å gå på et fjell her i distriktet uten å være helt ødelagt etterpå (dårlige knær/dårlig form). Det fjellet har jeg drømt om å gå på i mange år; kanskje er det overkommelig mål. For å nå det målet må jeg trene; som delmål blir det å gå minst en tur i uka + trene styrke minst 1 gang/uke. Jeg er klar over at dette er lite, men i forhold til en travel hverdag ellers liker jeg heller å sette klare og overkommelige minimumsmål - og så får det som kommer oppå bli bonus. Jeg er så heldig å ha en god venn som liker å sette seg små treningsmål og vi tar sikte på fjellet sammen. Det ser jeg fram til kjenner jeg

Jeg ser jeg har skrevet et langt innlegg som svar på ditt IdaMarie. Samtidig ser jeg at jeg har skrevet et svar til meg selv og. Sånn sett takker jeg deg for å sette ord på det jeg tenker og føler. Jeg hadde behov for akkurat dette. Du hjalp meg med ditt innlegg, tusen takk.

Jeg går tilbake til grønnsaker i kosten; litt blomkål og brokkoli i omeletten, salat til lunsj, og til kokte grønnsaker til middag. Så får jeg se hva kveldsmaten blir; rester fra dagens middag kanskje. Kanskje et glass vin en gang i blant, en kopp te/kaffe. Så blir det turgåing og trening med fjelltoppen i sikte. Jeg skal ta ut et bilde av fjellmålet mitt og henge på tavla slik at det blir lettere å huske det!