Jeg synes ikke jeg kan nekte han å spise det han vil. Han eier halve leiligheten og, så kan ikke kaste han ut. Han har kutta en del ned på godteriet, men har vært vant til å spise en del og, så noe blir det. Men generelt sett synes jeg at jeg har fått overraskende mye støtte av han. Han er veldig fleksibel og med på å eksperimentere med middagsmaten (han får selvsagt en karbodel i tillegg), han oppmuntrer meg til å trene, og spør stadig vekk hvordan det går og om jeg har veid meg (på en positiv måte/ikke masete). Og for en stund siden kom han til og med hjem med sykkelbukse og sykkeltopp til meg, så nå blir jeg ikke sår i rumpa når jeg sykler lenger Jeg skal innrømme at jeg ble ganske sint på han en stund tilbake når han lagde seg toro brownies, men det skjønte han. Det var litt dumt å bli utsatt for den fristelsen i starten på kuren, men vi må faktisk lære oss å stå i mot fristelser, det kommer vi til å møte på stadig vekk gjennom denne prosessen.
