[Photobscura]

Min overvekt skyldes nok mest av alt hormoner, jeg har aldri overspist, vært noen godtemoms, var aktiv i oppveksten, etc. Men jeg har alltid vært overvektig, spesielt fra tidlige tenår (i dag vet jeg at jeg har pcos, insulinresistens og hypothyerose) og dermed har det vært mye fokus på kroppen min, både av det dårlige slaget -typ sleivete kommentarer, erting, sånne ting, men også et evig mas om at "nå har du gått ned" gjerne fra tanter og sånn, hvilket gjerne ikke hadde særlig mye sannhet i seg, men nok var ment trøstende for en evig tjukkas ... . Så for meg har det å være overvektig vært en så sterk del av identiteten min, høyst ufrivillig, men likevel.
Dermed syntes jeg da jeg begynte å gå ned da jeg la om til lavkarbo for fire år siden at det kunne være ubehagelig å høre at jeg brått hadde blitt så fin etc (jfr om jeg ikke var fin før, liksom), og ønsket bare at kroppen min kunne få være en privatsak.
Jeg har jo også følt så mye skam over at jeg alltid var overvektig, og dermed ble alle kommentarene som kom da jeg begynte å gå ned betydelig mest innvaderende.
Men til slutt måtte jeg bare ta et oppgjør med meg selv, kaste høytideligheten min og bare ta i mot. Så nå sier jeg bare takk, i stedet for å begynne å krangle med folk (jeg er av den typen som kan finne på å si ting rett ut, som "åh, var jeg ikke fin før?" ).
Nå kjenner jeg veldig på den at det er ålreit at folk ser den jobben jeg har gjort, og den innsatsen jeg har lagt til for helsa mi, og har etter mye om og men lært meg å bare ta i mot, uten å analysere det, og vurdere eventuelle baktanker. Som nellie sier, så har folk stort sett nok med seg selv, og de fleste sånne kommentarer/komplimenter er nok mest spontane . Det henger nok også sammen med at jeg er kvitt skammen jeg har følt for kroppen min for alltid!
Men det er noen kommentarer som har såpass kvalitet over seg at jeg oppriktig blir glad, et av de beste må nok være da en kamerat av meg som jeg ikke hadde sett på en stund sa at han ikke hadde skjønt at jeg hadde vært stor før, før han så meg nå, for han har alltid syntes at jeg har vært flott! Dessuten var det ikke bare det at jeg hadde blitt mindre som gjorde han oppmerksom på det, men at hele utrstrålingen min hadde eskalert i styrke, og at jeg så veldig sunn ut . Da kom det nesten en tåre, altså. Et annet var da venninna mi sa at jeg hadde blitt så lett i stegene, den syntes jeg var søt .
Så, det å bli litt ublu på komplimenter, og bare ta i mot er nok en treningssak. Og jeg må si at livet er flere hakk bedre nå som jeg bare takker, og tar det for hva det er, og ikke hva det kan være.