Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.
Jeg blir stresset og ulykkelig av å telle fordi jeg har en spiseforstyrrelse som bare blir verre om jeg må legge så mye fokus på akkurat sånne ting!
Det gir meg frysninger å drive med noe som minner så mye om grusomme GR- tider og det ene nederlaget etter det andre!
Tro meg, jeg kan regne både karber og kalorier, har regnet på hver eneste karbohydrat i ukesvis, men det hjelper meg lite, når det gjør meg helt koko i hodet og sender meg rett i skapet på jakt etter noe å putte i munnen!
HALLO! Vi er forskjellige og at jeg ikke teller kabrer hver dag er IKKE grunnen til at jeg ikke går ned i vekt! Det er det helt andre grunner til!!!
Og jeg har allerede dia2!!! Hjelper ikke det spøtt det. Jeg spiser jo i skam over å ha påført meg selv en livsstilssykdom i ung alder!!!
Hadde vært fint om noen kunne tenkt litt før de slenger ut kommentarer som viser at de faktisk ikke har det minste forståelse for hva andre sliter med!!!
Og det var dagens utblåsning!!!
Hadde vært fint om ikke alle som sliter med noe tar det for gitt at noen ikke har forståelse for hva andre sliter med fordi de ikke er enige i det de sier. Du har ikke patent på sannheten fordi du har gått igjennom noe!
Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 14 år, alvorlige spiseforstyrrelser- jeg har opplevd å bli tvangsforet i månedsvis, tennene mine er helt ødelagte på grunn av bulimi, jeg tør ikke smile med åpen munn- og jeg har opplevd å legge på meg voldsomt på kort tid fordi jeg var så ute av kontroll, det eneste som hindret meg i å spise ubegrenset var økonomi. Våger du fortsatt påstå at jeg ikke forstår? Jeg har lest veldig mye tungt fagstoff om temaet i tillegg, holder meg oppdatert på nye teorier, forskningsresultater etc fra f.eks USA (i Norge er det knapt noen som har kompetanse på området, det lille de kan er utdatert). Jeg kan veldig mye om spiseforstyrrelser i alle varianter, men selv jeg er ikke så arrogant at jeg tar patent på sannheten slik du gjør.
Du har valgt å unngå å veie og måle, jeg valgte å forsøke å gjøre det å veie og måle til noe som ikke var traumatisk, men en rutine. For meg fungerer dette veldig bra, å ha denne kontrollen hindrer meg i å miste kontrollen...de ekspertene på spiseforstyrrelser jeg virkelig har respekt for, som Debbie Danowski, samt de ledende behandlingsinstutiisjonene for mennesker som har et avhengighetsforhold til mat, sverger alle til å veie maten, alt du får i deg, resten av livet- i tillegg til å unngå raske karbohydrater. Det handler om å face demonene sine i stedet for å unngå dem, og ufarliggjøre dem- Danowski og andre med enorm kompetanse og også egne erfaringer med å få kontroll på spiseforstyrrelsene og har levd årevis uten tilbakefall, sier alle at å veie maten nå bare faller dem naturlig, det er ikke noe problem. For noen vil ikke dette funke, men veldig mange vil ikke prøve.
Ts nevnte ingenting om å ha et traumatisk forhold til det å veie maten i åpningsinnlegget heller, vel?
Er så lei av at alle som har slitt med forholdet til mat og kropp bruker det for å unnskylde hva de måtte føle for, hvorfor alt er uoverkommelig for dem- jeg har slitt mer enn de fleste, jeg har ikke fått oppleve å ha et i nærheten av normalt forhold til mat i tenår eller mitt voksne liv, for meg og andre som har slitt sånn vil mat alltid være en issue, og slanking enda mer utfordrende, men jeg kjemper likevel, jeg bruker ikke spiseforstyrrelsen for å rettferdiggjøre og unnskylde, og det har vært hardt som faen- men jeg har ikke gitt opp, og nå har jeg gått ned 20 kg de siste 12 ukene. Men har man bestemt seg på forhånd for at det er for vanskelig, at en har et handikap som gjør det umulig, vil man aldri oppnå noe som helst.
Jeg har ADHD, og må jobbe så sinnvakt hardt for å greie å lese pensum overhodet- på min studieretning er det vanlig å tilbringe åtte timer daglig på lesesalen, minst- det er uoppnåelig for meg, selv når jeg tar absolutt maksdose av medikamentene som skal dempe ADHD-symptomene, kan jeg ikke studere i nærheten av så mye og intenst som mine medstudenter. Men jeg nekter å velge en lettere studieretning, eller kutte ut studiene totalt, jeg brenner for faget mitt, og det du virkelig vil ha, må du ofte kjempe for.
Vi, som i "folk flest", trenger å få litt perspektiv, vi kunne lært mye av å snakke med noen som har et verre handikap enn ADHD, spiseforstyrrelser etc, men ikke gir opp- for selv om du sliter noe jævlig, det har jeg gjort, så er det mange som har det mye verre. Og jeg skulle gjerne sendt samtlige nordmenn på studietur i et u-land et halvt års tid, for å få se hvordan virkeligheten egentlig er- vi nordmenn er så vanvittig bortskjemte, vi får alt servert i fanget, og det resulterer i at mange, mange nordmenn mangler guts, og ikke er villige til å gjøre en innsats.