[Supera]

Jeg blir fornærmet når jeg blir kalt en engel, fordi jeg finnes og dessuten synes jeg det er unødvendig å sammenligne meg med noe de mener er dødt. Jeg skjønner jo at folk fleste mener noe positivt med det, men jeg synes de kan bruke andre uttrykk som for eksempel at jeg er en knupp.

Jeg er født og oppvokst midt i bibelbeltet og har nesten bare hyperkristne venner. Det er så ille her at 27 av 30 rakk opp hånda i 10. klasse da religionslæreren spurte hvem som trodde på engler... Jeg, min daværende bestevenninne som har foreldre fra Sri Lanka og en gutt som akkurat hadde flyttet hit var de eneste som ikke rakk opp hånda...

Vennene mine og jeg snakker aldri om religion, fordi det er en privatsak. De har forlengst godtatt at jeg er for fornuftig til å tro på en gud, og jeg har godtatt at de trenger å tro på en gud for å komme seg gjennom livet.

Nå var dette egentlig ikke en tråd om religion, fordi man kan tro på engler uten å tro på en gud, men de hører som regel sammen.

Jeg er veldig enig i det meste plastbox sier. Selvmotsigelser fra ende til annen. Jeg har spurt flere om hvordan menneskeheten ble til. Gud skapte Adam og Eva. Adam og Eva fikk sønner og døtre. Hvordan gikk livet videre? Fikk de barn med hverandre? Var det innavl fra begynnelsen av?

- "Gud gjorde slik at det gikk an." Tilgi meg, men jeg ruller med øynene. Det svaret er så utrolig naivt.
- "Gud skapte en hel by etterpå." Dette svarte min religionslærer på ungdomsskolen...
- "Det er bare en historie. Det er ikke meningen at du skal tolke den bokstavelig." Den mest fornuftige av dem, men da må man jo stille spørsmålstegn med mye annet i boka og kanskje til og med hele boka?

1. mosebok 3,20: "Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever."
Altså er "Gud skapte en hel by etterpå" utelukket med mindre alle dem var menn.