[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Fedonisten, her.

Dette er en spennende tråd! Jeg har ikke fått lest hele enda - og rekker det ikke nå. Men i kveld tenker jeg at jeg skal lese den fra begynnelse til slutt.

Jeg tror. På så mye. På "noe". Jeg tror på det gode. Jeg tror også at det jeg tror på og kanskje kaller Gud, eller engler, eller hjelpere - kan være akkurat det samme som noen andre tror på, men at de kaller det noe helt annet. For meg er det ikke viktig hva det kalles heller. Hvis dette "noe" gjør meg til et menneske som er ydmykt, nysgjerrig, åpen - og et bedre menneske, ja da kan det kalles eller hete hva som helst for meg.

Jeg tror også at alle kan "se ting", "høre ting", "kjenne noe", og "helbrede andre" - men at det kanskje mest av alt handler om å være åpen for at noe er større og mektigere enn seg selv. Ergo tror jeg kanskje ikke at de største og mest egoistiske navlebeskuerne får så mange sånne opplevelser. De er for opptatt med seg og sitt til å være oppmerksom på de små tingene som omgir dem. Og det er det ikke noe galt i! Jeg mener ikke at noen er dårligere eller mindre verdt eller mer overfladiske av den grunn. (forresten - det med overfladiske tror jeg egentlig at jeg må stryke... )

I dag skal jeg smile lett og tenke på pappa når skuldrene mine verker. Han fortalte meg da jeg var liten - og dattera mi da hun var liten - at skulderbladene mine var festene til vingene mine. Fordi jeg var en engel før jeg ble født....

Og en engel, ja det er du fremdeles!