[Photobscura]

I don't mind, så lenge man ikke blander religion og politikk, eller tar tro til inntekt for overgrep eller maktmisbruk, så kan folk tro på spaghettimonsteret (hvilket jo noen også gjør ) for min del. Men det er en helt annen diskusjon.

Jeg tror ikke på engler, i noen tradisjonell forstand, for jeg føler det er et begrep som er for tett knyttet opp mot bibelsk tro, og ettersom jeg ikke er religiøs, så kvier jeg meg litt for å bruke det i annet enn symbolsk forstand. Med det sagt så respekterer jeg andres tro og bruk av begrepet.
Jeg er derimot holist (jada, jeg er til og med medlem av forbundet) og tror at alt henger sammen og er uløselig knyttet via energi, men så jeg er i grunn også en agnostiker som både er åpen og skeptisk -åpen fordi det beriker livet mitt, skeptisk fordi det holder meg fra å miste bakkekontakten.
Men det jeg vet, er at mormoren min er med meg, og det har hun vært lenge. Hun døde da jeg var sju, og hun var virkelig min absolutte favorittperson i hele verden! Om hun er hjelper, eller hva hun er, det vet jeg ikke, men hun har en tilstedeværelse som varierer i styrke, mest når ting er som svartest, uten at jeg nødvendigvis er bevisst henne der og da. Men jeg kan liksom kjenne at hun har hindret meg fra å tippe fullstendig over noen ganger. Om følelsen av henne representerer en styrke eller vilje i meg selv kan jo også tenkes, men jeg har uansett et helt klart begrep av at hun er her hele tiden. Hun er hos søstra mi også, og nå og da ser jeg noen helt utrolig kraftige glimt av henne i min snart to år gamle niese, og det gjorde jeg alt fra først gang jeg så henne, så godt som nyfødt. Det er som en slags gjenkjennelse, helt enkelt.,

Jeg har ellers hatt en del underlige opplevelser med hva jeg kan anta å være gjenferd/poltergeist-aktige fenomener. Det sprøeste må nok være da jeg lekte med et par jenter over en tidsperiode da jeg var ganske liten (typ pre skolealder) på en gammel nedlagt gård en bit ovenfor byggefeltet jeg vokste opp i, de sa de var der på sommerferie. Jeg vokste opp på svarteste bygda, så vi løp mye rundt uten særlig tilsyn. Da jag fortalte foreldrene mine om dette så stivnet de til. Det hadde ikke bodd folk der på over femti år, da det rett og slett ikke er beboelig der, og det skal visst ha vært et par med to jenter i den alderen fra et større sted som pleide å besøke slektningene sine som bodde i gården på tjue-tretti-tallet en gang. Litt creepy, men litt fint også. Det kan jo også tenkes at dette var et produkt av min overaktive fantasi, og det er så lenge siden nå at jeg ikke kan stå fullstendig inne for det, men det står fortsatt klart for meg at dette skjedde når jeg ser tilbake på det.

Ellers tror jeg at de som lukker seg fullstendig for det paranormale, gjerne ting som ikke kan bevises i kliniske/kontrollerte tester, er de som mest sannsynlig aldri vil få oppleve det heller. For å ta inn verden må man åpne seg for den . Å åpne seg for det behøver ikke å gå på bekostning av godt gammelt folkevett og logisk tenkning, altså.