[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Ser det påstås at noen klarer å komme ut av avhengighet på pur viljestyrke og andre må ha hjelp. Jeg tror ikke et er så svart hvitt. Kjærlighet står bak enhver helbredelse. Alle trenger støtte når de hiver en krykke. At krykken ikke synes betyr ikke at det er ren viljestyrke bare. Hva enhver av de som har klart å slutte å misbruke har tenkt og motivert seg med kan være svært mangfoldig.

Angående spiseforstyrrelser har jeg hatt tvangsspising, bulimi og anoreksia tre ganger med hver. Det begynte med anoreksia, som gikk over i bulimi og så kom tvangsspising. Den formen som taes minst på alvor er den jeg hadde det mest forferdelig å leve med. Det skulle jeg ønske helsevesenet visste, om det gjelder alle og ikke bare meg. Jeg syntes det var så fælt at jeg var så nedtrykt, tung til sinns og følelsesmessig sulten at det å kaste opp nærmest var en umulighet. Når jeg hadde bulimi derimot likte jeg å tømme meg og det var lett å få til. Men da var jeg mer ovenpå og energisk også. Tvangsspiseren føler mer på håpløsheten. De andre to kjemper.

For meg har det ikke handlet om viljestyrke bare, men om håp; troen på at dette kostholdet funker med tanke på vektnedgang og blosukkerstabilisering, men omsorgen for seg selv er viktigst for å få det til, ikke viljestyrke. Motivasjon må til for å ville. Om man ikke ser lyst på livet hvor er motivasjonen? Hvordan kan da viljen komme frem? Man må ha noe fint å se frem til som man tror er mulig kan realiseres. Man må også tørre å kjenne på sårbarheten. Takle den på en annen måte enn å polstre seg med et beskyttende fettlag på kroppen. Og det med å takle sårbarheten sin på en fornuftig måte er et ikke-tema i dette samfunnet.