|
Sv: Hva er du villig til å ofre?
Opprinnelig lagt inn av manne, her.
Jeg ser at mange legger mer i det opprinnelige innlegget enn det som faktisk står der... i alle fall slik jeg leser det. 
Det er vel i bunn og grunn snakk om å slutte å tro at man trenger erstatninger for søte ting og at man ikke klarer seg uten pepsi/cola zero osv... og det å rett å slett faktisk klare å kutte det ut...
Dette har vel rett og slett ingenting med noen årsak til at noen er overvektige eller ikke...eller noe angrep på folks viljestyrke...men en liten tankervekker til folk om at de fleste faktisk KAN... bare de vil nok...og da er det ikke snakk om selve slankingen i seg selv...men det å bytte ut ting de ikke trenger...
Jeg tror det går litt på at folk må finne "den lille djevelen i seg"..."det lille ekstra"...stemmen som sier "KLART JEG KAN"..."JEG SKAL VISE DEM"...osv... 
(Nå håper jeg at jeg faktisk fikk frem det jeg forsøkte å få frem...og at jeg ikke skrev noe som folk tolker i noen negativ retning...)
Det var noe i denne retningen jeg tenkte på.
Jeg tenkte først og fremst på folk som har begynt på lavkarbo, og som klager fordi de ikke går ned i vekt. Ofte er det sånn når man ser nærmere på det de spiser, at de IKKE GÅR PÅ TØFF NOK LINJE. Generelt er det sånn på lavkarbo (etter 4 års erfaring) at jo større man er, jo verre er man rammet av metabolsk syndrom, og jo strengere må man være. Noen er digre, men går alikevel ned på noe så enkelt som GI kost. Da er det gjerne noen som har vært ekstremt henfallen til noe. Andre som har spist "sunn Kost", og likevel gått veldig mye opp, har kraftig metabolsk syndrom, og da må alt annet enn protein og fett vekk fra kosten, for at kroppen skal snu om.
DA må man gjerne ofre noe, om man VIRKELIG VIL!.
Til slutt: Ikke alle går ned på lavkarbo, jeg vet det. Da er kanskje en tur til Peter d`Adamo det neste?
|