[Iset]

Opprinnelig lagt inn av BitTorres, her.

Da er du over på lavkaloridiett-tenking.

Det jeg mente med mitt innlegg, var at det er mange som begynner på lavkarbo, men som ikke får det forventede resultat, fordi de ikke er villig til å ofre nok. Som for eksempel at de synes de fortjener 1 liter med caffe latte om dagen, fordi de har "ofret" potet, ris og pasta og brød. Noen trenger virkelig å gå på så streng diett for å få kroppen inn i forbrenningsfasen. Da tenker jeg på fakirmetoden til skaldemann, for eksempel. Da nytter det ikke å prøve å "belønne" seg med det som gjorde deg syk. Mange klarer ikke å slippe stivelse eller sukkeret ut av livet sitt, og blir dermed skuffet, deprimert, og forsvinner ut av lavkarbo etterhvert.

Min samboer startet opp med Atkins, og jeg laget maten. Jeg hadde lest boka, og forstått èn ting. Protein, og fett, fett, fett. De første ukene rant det formelig fett av maten jeg serverte, det duppet noen enslige kyllingfileter i et HAV av fløtesaus, olje og smør, baconet RANT av smør, pluss mye smør på eggene. Karbohydrat fikk hun ikke. Og vekten RASTE ned.

At man er kraftig overvektig, er ikke selvforskyldt, men selvpåført, og det er ofte på grunn av ernæringsrådet, som bærer et ENORMT ansvar for fedme og sykdom. Rådene de gir er nærmest gift, og de gir dem i all velmenthet, men de er heller ikke glade i å snu om på sine meninger, noe som de aller fleste som starter på lavkarbo må gjøre.
Jeg satt med hjertet i halsen det første halvåret samboeren min gikk på Atkins og ventet på infarktet. Nå vet vi at hun hadde nok fått det, om hun hadde fortsatt å spise magert og karbohydratrikt

Jeg er som sagt i utgangspunktet enig. Men jeg har ikke bare prøvd lavkaloridietter, jeg har faktisk vært her inne siden forumet startet i januar 2004, det er altså 6,5 år siden nå. Og jeg begynte med lavkarbo et par år før det igjen, så jeg har holdt på med lavkarbo av og på siden 2002, altså i 8 år. Så jeg får litt noia når folk fremstiller det som om man har prøvd alle slags kurer, men så fort man prøver lavkarbo, ja da blir man slank og lykkelig og alt ordner seg. Det gjør ikke det for alle, nemlig. Noen ganger sitter problemet dypere, og det har lite å gjøre med ofring eller viljestyrke eller annet.
Jeg vet det høres ut som om jeg fremstiller enkelte overvektige (inkludert meg selv) som stakkarslige ofre som lever i fortiden, det er ikke meningen. Poenget mitt er at noen ganger (faktisk veldig mange ganger) er det litt mer tiltak som skal til enn å bare legge om til lavkarbomat og tro at nøkkelen ligger helt og holdent der.