[aliasdictus]

Kjempeinteressant tråd, og masse gode innlegg! Takker og bukker! Jeg synes det kan bli destruktivt å snakke om selvforskyldt og selvpåført, for all del er det en nyttig diskusjon, men for min del synes jeg det raskt kan føre til at man har for mye fokus i fortiden. Jeg har kommet til at jeg vil si til meg selv at jeg tar ansvar for alt fra nå, og at alt fra nå er selvpåført. Og så går jeg på en eller annen smell, og forsøker som best mulig å tilgi meg selv og lære, og samtidig erkjenne at dette var selvpåført. Hadde det ikke vært det, så ville det vært vanskelig å ta fatt i det og gjøre en endring. Og hvis jeg vil se på det som ikke selvpåført, kan jeg fort havne i selvmedlidenhet og offertanke-tendenser. Ganske vanlig med subtile offertanker har jeg erfart, de sniker seg inn. Selv om jeg ikke har villet noe, er det nok mest sansynlig at det er jeg som er ansvarlig uansett. Når jeg får dette tankesettet til, så vet jeg mer til neste gang, slik at jeg kan ta ansvar for enda flere aspekter av livet mitt fra nå av.

Dette ble vel svevende og huffy-puffy, men det er iallefall min måte å håndtere disse tingene på for meg selv For min del har det funket. Laveste notering på vekten er 12kg under desembervekten, i utgangspunktet tenkte jeg at 5-6kg ned måtte jeg være fornøyd med Og jeg vil ikke si jeg har ofret noe som helst, jeg prøver å se på det som valg. Skal jeg velge å spise denne isen, er det i tråd med den jeg virkelig ønsker å være? Hvis ja, så spiser jeg den, og hvis nei, så spiser jeg den ikke, skuddsikkert opplegg Det fordrer at jeg har tatt en runde med meg selv ang hvem jeg vil være...