[Vettel]

Jeg tenkte ikke slik på det utsagnet. Mer som en veiledning av oss selv, en indre omstrukturering så og si.

Da jeg var større så ØNSKET jeg at jeg hade spiseforstyrrelse, jeg kunne tro det ganske ofte, når jeg satt der og oppdaget jeg hadde spist opp middagen som var beregnet for tre dager, eller spist fem brødskiver til kvelds. For det MÅTTE jo være noe fiel med meg, min manglende kontroll.

Idag ser jeg litt anderledes på det. Jeg vet at det var maten som var feil for min kropp, den trigget sultfølelse, det fantes ingen stopp-knapp. Gjennom lavkarbo har jeg fått den stopp-knappen, jeg spiser sjeldent kvelds, noe som var en vane før. Det tok meg 8 mnd før denne vanen var naturlig. Nå tenker jeg "jøss, er jeg sulten NÅ??" når jeg er sulten på kvelden.

Så det å tenke: "Vil jeg ha dette eller MÅ jeg ha dette?", er en måte å omstrukturere hjernen, gjøre om på gamle vaner. Vaner som sier: èn kake er da ikke så farlig, litt øl gjør ikke noe, pasta bare idag spiller ingen rolle, etc.

For hjernen og magen, altså fysisk (lavkarbo) og psykisk (må jeg ha dette?) kan sammen gjøre at jeg holder meg til lavkarbo, sånn i hverdagen. (uten at jeg dermed påstår at det er så lett som det høres ut som....)

"Mat! Kos, nødvendighet, eller begge deler?":
http://forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=13412