[Elizabethcita]

Utrolig flott innlegg, Nellie! Og mange andre fine tanker her også! Har tenkt mye på dette selv. Ikke nødvendigvis med tanke på hva andre på forumte driver med, men hva er motivasjonen MIN? Hvordan gjør JEG det? Og da har jeg selvfølgelig laget en egen bakgrunn - årsak - handling - mål-plan...(Er man systematiker, så er man systematiker... )

Bakgrunn:
Var i mange år normalvektig. Med mine 170 cm over bakken lå jeg jevnt rundt 70 kg. Gikk plutselig opp til 90 kg ved 22/23årsalder, som jeg kvitta på et halvår med et kosthold bl. a. uten karbohydrater (hadde ennå ikke hørt om lavkarbo, dette var noe en venninne hadde anbefalt meg.) Senere kom 50 kg på i løpet av kort tid. 10 av dem på en måned, de 20 siste på under et halvår.
Forsøkte gang på gang å gå ned i vekt, uten verken pulver, GR eller noe sånt, men med "sunt" kosthold og trening.

Årsaker til min overvekt:
1. Hormonforstyrrelser: Hashimotos, insulinresistens, metabolsk syndrom, dia 2 (de kom på rekke og rad gitt...)
2. Veldig nedsatt toleranse for gluten
3. Da stoffskiftesykdommen min brøt ut for fullt gikk jeg fra å være svært aktiv til å være omtrent immobil. Jeg mistet mye muskler, og "treninga" bestod av å komme seg fra senga til sofaen og omvendt.
4. Da jeg var på mitt sykeste klarte jeg ikke å lage ordentlig mat. Hva gjorde jeg da? Jo, jeg levde omtrent bare på brødskiver (dette var før jeg visste om glutenproblemene mine), og som vi alle vet nå, så kunne det vel ikke vært mer usunt for meg...
5. Det tok lang tid fra jeg ble syk til jeg fikk diagnose, og lang tid fra jeg fikk medisiner til jeg klarte mer enn å eksistere. Jeg måtte slutte med flere av mine store lidenskaper (sang, dans, drama...) på ubestemt tid. Jeg var redd og lei meg og følte meg som det mest ensomme menneske i verden. Så jeg trøstespiste i en periode.

Handling:
Da dia2 ble oppdaget og min fastlege var tilbake fra permisjon satte hun opp noen forslag til meg for å 1) gå ned i vekt og 2) holde blodsukkeret stabilt.
Jeg hadde ingenting å tape, så jeg satset alt på et lavkarbokosthold. Leste til jeg ble blå her på nettet, og satte igang.
Til å begynne med var jeg opptatt av erstatninger. Prøvde ut oppskrifter. Kjøpte sukkerfritt godteri. Unngikk alt som kunne lukte av "vanlig" mat.
Etterhvert klarte jeg å fokusere mer på naturlig mat og mindre på det jeg ikke kunne spise lenger.
Jeg tester fortsatt oppskrifter innimellom, men nå er det mest middagsoppskrifter det går i. Jeg kjøper ikke sukkerfritt godteri lenger. Jeg kjøper sukrin o.l. til de gangene jeg baker/lager syltetøy/spiser bær osv, og ikke minst fordi min verdens kjekkeste mann har dia1. Jeg skeier av og til ut med "vanlige" ting istedet for erstatninger. Da vet jeg konsekvensene av det, men jeg spiser det da mindre og sjeldnere.
Og ikke minst: Jeg har begynt å trene igjen. I mitt tempo og med mine evner, men jeg har iallefall begynt å bruke kroppen min slik den er ment å brukes.

Mål (og disse målene er like mye ÅRSAKEN til at jeg starta med dette kostholdet):

1. Det viktigste ER bedre helse. Med alle disse forstyrrelsene mine + en haug med plager/symptomer tjener jeg på å spise naturlig mat som kroppen min tåler. Jeg blir ikke frisk av det, men jeg blir bedre og en del av symptomene mine dempes. Hurra!!!
2. Jeg vil bli mamma!! Men en haug av hormonforstyrrelser, samt en mann med potenssvikt pga dia1, er det problematisk nok om man ikke skal slenge på stor overvekt på toppen der. Og det er dette som er årsaken til at jeg ofte stresser med vekten (og joda, stress er vel heller ikke så bra når man vil bli gravid nei... skjerpe seg!), fordi jeg føler meg som en mamma uten barn og fortest mulig vil skape gode forhold for det lille nurket som forhåpentligvis plantes inni der snart...
3. Det er klart jeg vil ned i vekt. Det er klart man ikke føler seg vel når man veier 120 kg. Det er enda mer klart at det ikke er sunt å veie så mye.
Utseendet har faktisk aldri vært noe stort problem for meg. Jovisst har jeg følt meg stor, men jeg vet at folk har likt meg for akkurat den jeg er. Mannen min ville bli kjæresten min da jeg var på mitt største, og det var ikke måte på hvor vakker jeg var... Hehehe
Nå når jeg har gått ned noenogtjue kilo, så får jeg kommentarer som "wow, så slank du har blitt!" og "du er skikkelig fin". Så hadde det bare vært for utseende og tilbakemeldinger kunne jeg glatt slutta her på 98 kg og vært fornøyd. Men vekt er ikke bare utseende. Vekt er også helse, framtid og håp. Jeg har en håp om en normal vekt, slik at jeg kan få en bedre helse, oppfylle noen av drømmene mine, og få se framtiden som et sunt og friskere menneske.

Nå betyr ikke alt dette at jeg er noe flinkere enn noen. Jeg tryner gang på gang, men det viktigste da er å reise seg opp igjen. Så har jeg kanskje lært noe, og så kan det hende jeg tryner sjeldnere etterhvert...

Nå ble sikkert noe av dette litt utenfor temaet altså, men jeg tror mye av det henger sammen også...
Jeg tror det ligger noe i fokus og erfaring. Er dette en kur for meg eller en livslang livsstilsendring? Gjør jeg dette bare for å gå ned fortest mulig i vekt, eller vil jeg også holde meg i normalvekt etterpå? Fokuserer jeg på utseende eller sunnhet? Ligger jeg et sted midt i mellom?

Bare noen tanker fra meg en svært trøtt lørdagsmorgen...
PS: Ha ei fin helg, folkens!!