[Cherry]

Nei. Jeg har aldri fortalt det til en sjel. Ikke engang til mamma fortalte jeg det da jeg begynte.

Fordi? Fordi jeg kjenner morra mi og det hadde blitt søkkanes me mas! "Slanker ikke du deg, hvorfor spiser du det og det der da?" osv. Så jeg holdt kjeft. Det gikk helt til hun begynte å se at jeg hadde gått ned i vekt. Etter det så studerer hun meg hele tiden, og det er plagsomt. Liker det ikke. "Jammen nå har du gått ned i vekt igjen, nå har du bare magen igjen". Osv.

Etter tja...6 måneder begynte det å vise veldig godt, så da begynte alle rundt meg å legge merke til det. Nå vises det jo betraktelig, og folk jeg ikke har sett på noen måneder kjenner meg jo ikke igjen, og bare sier at guri meg "her er det jo bare halve mennesket" eller "hvor har du gått fra deg selv?". Så spørr de hva jeg har gjort. Jeg pleier bare å svare "hardt arbeid" fordi jeg er faktisk ikke helt komfortable med å snakke så mye om det. Emnet er ganske touchy for meg. Den eneste jeg kan snakke med om dette er han jeg har blitt veldig glad i.

Jeg ville aldri si at "jeg slanker meg". For meg føltes det som en pakt, som om alle kom til å våke over meg, og nederlaget kom til å bli stort om jeg ikke klarte det. Jeg syns det var mye bedre for MEG å holde det for meg selv for da var det bare meg selv som visste om det om det ikke gikk. Men jeg har..helt siden jeg begynte i fjor, visst at det kom til å gå, fordi jeg hadde bestemt meg. Men det er alltid den lille muligheten for at det ikke går.