[Mear]

Jeg har heldigvis sluppet unna spiseforstyrrelser, og jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan det føles, men etter flere år med depresjon i ungdomstida kjenner jeg følelsen av å trenge hjelp. Sebra, vær så vær så snill å ta en tur til fastlegen. Eller om ikke han/henne, så en helsesøster eller rett og slett Buf direkte (heter det enda det?). Å be om hjelp er dritskummelt, men ikke på langt nær så skummelt som å ikke gjøre det, og når det er gjort så er det gjort. Det er ingenting å skjemmes over, selv om man kanskje ikke klarer å la være, men finn det rasjonelle stedet i deg hvor du vet at alle trenger hjelp innimellom, og ta den telefonen.

Lavkarbo er flott, og ketolyse er flott, men det er ikke en magisk løsning og det er ingen erstatning for en person som lytter og hjelper. Ingen her vet noe om hvordan din kropp er, og det er langt fra sikkert at ketolyse KUR er det du trenger. Det som ER helt sikkert er at du trenger noen som kan hjelpe deg igjennom dette. Men du må tørre å spørre.