[Iset]

Det kommer nok etterhvert, det første året er man vel som regel i en unntakstilstand, på en måte. Speilbildet er nytt, man er ikke vant til det. Det tok meg ikke lang tid å se vekttapet, men det tok veldig lang tid å virkelig forstå at ræva mi faktisk PASSET i den kaféstolen eller det flysetet, at jeg IKKE lenger tok halvannet sete på bussen, at jeg KUNNE sette meg ned i en plast-hagestol uten å være redd for at den skulle knekke osv. Slike ting slet jeg veldig med før, nå tenker jeg ikke på det lenger engang, for jeg trenger det ikke. Jeg tok også alltid med meg for store klær inn i prøverommet i lange tider, kunne liksom ikke forstå at jeg brukte mindre størrelser. Det hender fremdeles at jeg holder opp ei bukse og tenker "hæ, den er da altfor liten, aldri om jeg kommer oppi den der", og så viser det seg at den er for stor ...

Jeg har også forstått det sånn at vi som ikke har vært overvektige hele livet, finner fortere "roen" i vår nye kropp, på en måte. De som har vært overvektige hele livet kjenner ikke til noe annet, de identifiserer seg jo kun med det overvektige speilbildet for de har ikke sett noe annet noensinne. Og da skjønner jeg at noen sliter litt psykisk underveis i vekttapet, de "mister" jo den personen de alltid har sett i speilet.

Vi som kun har vært overvektige i noen år og ellers (relativt) slanke ellers, er jo vant med å se oss selv som slanke og "finner" igjen oss selv etterhvert som kiloene forsvinner. Jeg har aldri klart å identifisere meg med "tykke-Iset", jeg var rett og slett gjemt under all polstringen og ville ut. Etterhvert som kiloene forsvant, kom "den ekte Iset" mer og mer frem og jeg kjente igjen speilbildet mitt, det jeg virkelig identifiserte meg med. Litt rotete forklart, men det er sent på kvelden og jeg er trøtt som en strømpe, hehe.