[Carbokiller]

Jeg er så glad og takknemlig. Fordi jeg kan gå. Fordi jeg har sterke ben som tar meg dit hvor jeg vil gå. Som har øyne som kan skue utover bølger og hav, måkeskjær og blomsterenger. Takknemlig for at jeg kan lukte granbar og en kururke jeg nesten tråkket på. Jeg er takknemlig for at jeg har ører som kan høre lyden av bølger som slår mot land, en mygg som surrer, fuglekvitter om morgenen.
Og på en rar, bisarr måte er jeg takknemmlig for at jeg har vært der hvor jeg var: Satt i rullestol og gikk med krykker og aldri trodde jeg noen gang skulle kunne gå igjen, aldri bestige et fjell igjen, aldri lukte en blomstereng mer. For uten det hadde jeg aldri satt så stor pris på de helt hverdagslige tingene i livet som nå gir meg så store gleder.