[Alkazelters]

Opprinnelig lagt inn av Elvi, her.

Det jeg synes er mest utfordrende er reaksjoner fra andre mennesker rundt meg. Jeg gjør så godt jeg kan i kampen mot kiloene og trenger ingen kritikk for det jeg velger å putte i munnen og ikke. Jeg blir sliten i kroppen og mer nærtagende når jeg har gått en stund på energiunderskudd og tåler mindre fra omgivelsene.

Jeg fikk høre fra en venninne 180 høy og 65-70kilo om at dette med å ikke spise potet var tull, det var jo kaker og sukkerholdig mat man la på seg av, så det var jo viktigere å råde folk til ikke å spise dette fremfor å advare mot poteten (herregud). Jeg forklarte henne da at jeg hadde slanket med nesten 40 kilo takket være kostholdsrådene til fedon Lindberg. Jeg hadde slanket meg nesten uten sult og at jeg sultet mye når jeg spiste høykarbo mat. Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.

Det er ikke vanskelig å følge et lavkarbo kosthold, hvis man hadde sluppet unna alle forståsegpåere som skal fortelle at du må spise mindre og trimme mer, men må for all del smake et ordentlig stykke av kaka de har bakt.

Jeg skjønner hva du sliter med, men jeg tror det går over, bare du gir det nok tid. Etter fire år på min nåværende arbeidsplass, er det ingen som lenger maser når jeg ikke spiser av kakene, som noen altfor ofte har med!

Dette sier jo litt om hvor standhaftig man må være for å klare dette. Det tar lang tid før andre aksepterer at du velger å droppe søppelmat..