[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av Solange, her.

Skjønner du ikke at slike uttalelser oppfattes som en smule aggressive??? Hjelper liksom ikke med smilefjes etter....

Skjønner utmerket godt hva du vil fram til, og har en viss forståelse for ditt synspunkt, (at sekkediagnoser ikke er av det gode), men du er kanskje litt preget av din mor "som har gjort syting og klaging til en vitenskap", og det farger kanskje innleggene dine? Det er vel slik med fibromyalgi som med ADHD, man vet fremdeles ikke nok, men en diagnose er nødvendig for de det gjelder, for å få den hjelpen de tross alt kan få. Og når alt annet er sjekket ut og inn og man faktisk ikke finner noen annen årsak, hva mener du de skal gjøre? Du sier du ikke ville slått deg til ro med det, men skal man reise jorda rundt på jakt etter en eller annen lege som skal finne et eller annet? Kanskje fibromyalgi faktisk ER en egen sykdom, selv om man ikke helt vet årsakssammenhengen enda?

Om du ser på de andre svarene jeg har fått forstår du nøyaktig hvorfor jeg la til det avsnittet der. Folk kan være knusende effektive på å vri om på alt man sier, til en slik grad at samtalen blir fullstendig "godagmann, økseskaft". Du og 157cm derimot skrev saklige og fornuftige innlegg som adresserte det jeg faktisk skrev, og takk for det!

Jeg ser behovet for smertelindring hos folk som lider av smerter, og annen hjelp der det trengs. Derimot tror alle jeg snakker med om saken at fibromyalgi er en sykdom på samme konkrete måte på herpes eller influensa. Dette er ren misinformasjon, for om du ser på symptomlistene for fibromyalgi (per dagens definisjon) kan vel dette umulig være én og samme sykdom.

ADHD, ADD, dysleksi, og dyskalkuli er ting jeg ikke egentlig gidder å gå inn på, for da blir jeg antageligvis bannet. Long story short: for 50 år siden fantes ikke disse diagnosene men ved utgangen av 9 års grunnskole hadde alle en språkbeherskelse, hoderegningsevner, og et innpugget faktalager man knappest ser på høgskolenivå nå til dags.

Var det lett for alle? Nei, selvfølgelig forkjemper jeg ikke dagene da man behersket leksene sine eller fikk smake beltet. Poenget er at det i dagens samfunn plutselig eksisterer en hel haug problemer som ikke fantes før, ene og alene fordi folk ikke hadde luksusen av å sette seg ned og si "jeg kan ikke, jeg klarer ikke" før. Man klarte, man gjorde, eller man døde.

Da avbryter jeg skriblingen, for nå skal jeg hjem!