[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

Hva mener du man kan gjøre? Late som om man ikke har vondt fordi det ikke kan påvises på prøver?
Er selv kroniker og nå er de mine egne, oppgitte og ømme tær som taler; Vi kronikere vet hva vi må leve med, vi har vært mer hos leger og til flere undersøkelser enn de fleste andre, vi gjør det vi kan for å komme oss gjennom nok en dag med alskens krav og den evige følelsen av å bli litt uglesett fordi sykdommene ikke vises på utsiden. Det siste man trenger er eplekjekke uttalelser fra mennesker som har liten peil på vår hverdag.
Er du klar over over sinnsykt utslitt man blir etter noen år?? Og hvor fortvilt og motløs man blir?
Du kan fortelle meg at du "ikke fatter hvordan noen kan slå seg til ro med og bla-bla" men de fleste slitne kronikere har mer enn nok med å komme gjennom dagen i dag...

Er visst vanskelig for meg å formulere meg på en måte dere forstår i dag. Jeg gidder ikke "Ta deg sammen!"-tilnærmelsen til denne type problemer. Det fungerer selvfølgelig ikke.

Poenget mitt var at det er skremmende at legestanden opererer med en fiktiv diagnose! Jeg mener nå også at jeg aldri ville kunne slått meg til ro med at noe var feil med kroppen min uten at noen kunne gi et bedre svar enn "fibromyalgi". Jeg sier ikke at jeg kunne gjort noe med situasjonen om jeg var der selv, men jeg hadde i allefall aldri fått meg til å forsvare en diagnose jeg har blitt gitt fordi "den passet symptomene sånn omtrent" og legevitenskapen ikke har kommet langt nok til å finne ut hva som faktisk feiler kroppen min.