[Namba]

Her var det mye kjent ja... Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spist fordi jeg har vært lei meg, skuffet og deppa over kroppen min og hvor mye jeg veier. Jeg husker en gang for mange år siden, da det var en som var lur nok til å påpeke at jeg måtte ha overspist mye (for å bli så stor som jeg var) da vi var ute på byen. Jeg ble så lei meg at jeg måtte dra, så jeg gikk og kjøpte meg en pommes frites istedenfor. Den situasjonen her har brent seg sånn inn i meg, fordi den er så typisk, bare at vanligvis er det jeg som påpeker det for meg selv.

Jeg også tenker konstant på mat/det å spise. Om jeg er sulten eller ikke er ikke så nøye. Mat vil jeg ha uansett.

LCHF4life: Jeg merker at det hjelper at appetitten er lavere ihvf med tanke på den følelsesmessige overspisingen. Jeg tenker nesten like mye på mat som før, men det er likevel lettere å ikke ta skrittet til å gå å finne seg noe godt nå. Jeg er ikke fullt like sugen nå som jeg ikke har så innmari til blodsukkerstigninger. Det er et lite skritt i riktig retning om ikke annet.