[Solange]

Opprinnelig lagt inn av arkine, her.

egentlig burde vi ikke hatt vekt i det hele tatt,,i alle fall for oss som ikke greier og vente med og veie oss en gang i uka ,
jeg veier meg to ganger om dagen ,,når jeg vet jeg har holdt dietten,
veldig motivernede når jeg har gått ned litt ,,men fy fader når en ikke har gått ned ,, da kommer de sure tankene ,, som uff dette hjelper jo ikke , kan like godt spise , spesielt om en har en dårlig dag fra før,
som jeg i går kveld og natt, magesåret mitt slo ut for fulle mugger ,,helt jævlig kveld og natt,, joda hadde gått ned på morran og jublet for det , så vidt jeg greide og stå på vekta da ..men fikk karra meg på jobben ,,orket ikke og spise noe ,og orket ikke og jobbe heller , kom meg til legen og fikk verdens flotteste piller,,kjente meg sulten ,,hadde parkert ved siden av macdonnald ,, ja tenk ,, en minimeny ,, joda var godt ,men var dt vært det ,nei, for jeg får sånne syke tanker at da kan jeg like godt spise resten av dagen,,is og sjokolade ,, lurer på hva en har oppe i hue jeg ,,sitter her kvalm og trøtt istedet

så det blir ikke veing i morra ,,,,TRUR EG

He,he, må le litt selv om det ikke er noe å le av. Ler fordi jeg har vært der sjøl og gjort det samma. Det har vel antagelig de fleste av oss her inne på forumet, ellers hadde vi vel ikke vært her Å gå ned i vekt er også en STOR jobb når det gjelder å få orden på alt som foregår i hodet. Jeg har brukt 15 år bare på å komme dit jeg er idag, og enda så bommer jeg stadig vekk.....Målet mitt med det jeg holder på med er ikke bare selve vektreduseringen, men også å jobbe konstant med tankegodset mitt rundt det å spise. Alt vi bruker mat til, alt det representerer for oss. Mat har jeg alltid brukt som kos,trøst, oppmuntring, sosialt samvær, ja mat er så mye mer enn bare det å overleve til neste dag....Føler at jeg holder på med en slags rehabilitering; må lære meg andre måter å kose meg på, være sammen med andre på, trøste meg med osv.osv. Jeg er fremdeles der at jeg tenker først på mat når jeg har det vondt eller noe skjer: "nå kan jeg vel unne meg litt god mat, stakkars meg" Problemet er at det ihverfall ikke hjelper lenger enn noen deilige minutter, også blir alt bare verre etterpå. De fleste av oss trenger stimuli, og tar det vi kjenner til.

Vel, det er bare å komme seg opp på hesten igjen! Jeg vet at jeg ikke kommer til å slutte å sprekke i overskuelig fremtid, målet mitt er å gjøre det skjeldnere og skjeldnere, og prøve å finne andre måter å gi meg selv noe på når jeg trenger det!