Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Kan se meg selv i speilet og tenke; "Dette er jo slett ikke så værst", så kan jeg se et bilde av meg selv og gremmes!

Det kan nok bero litt på at vi gjør ting ubevisst når vi ser oss i speilet. Vi har en tendens til å se oss selv fra våre mest flatterende vinkler, og vi er stort sett stillestående. Trekker kanskje inn magen litt, retter oss opp eller står i en bestemt stilling. Når vi ser på ansiktene våre, er det skjeldent med de mange ansiktsutrykkene vi bruker. Det som egentlig er noe skikkelig dr*tt er at kroppsholdningen og ansiktsutrykkene vi bruker foran speilet, svært sjeldent er konstante i det vi foretar oss ellers. På en annen side ville vi ikke vært mye 'levende' om de var