[jvb]

Før i tiden kunne jo feiringer være fest fleire-dager-til-endes

Jeg tror jeg kunne skrevet akkurat dette innlegget selv for et par år siden da jeg var på ketose selv. Nå skal jeg absolutt ikke påstå at hvordan jeg opplevde det er direkte overførbart til deg, altså -vi er jo alle som kjent unike.

Jeg følte jeg gikk glipp av noe da jeg ikke kunne spise det samme som "alle andre", og derfor ble det mer og mer vrient å motivere seg. Jeg hadde ikke lov til å belønne meg selv med søtsaker/karbomat, og jeg følte at jeg ofret meg for å gå ned i vekt.

Nå; to år senere har jeg fått hodet i orden og vet at jeg ikke ofrer noe. Tvert imot - jeg ofret helsen min i to år til fordi jeg ikke skjønte det viktigste: Den største belønningen er ikke vektnedgangen i seg selv - men at kroppen har godt av det. Og når kroppen har det bra så trives sjelen også bedre.

Hjernen er en komplisert sak, og at du føler du savner søtsaker/karbo kan godt være fordi du sliter med andre ting i livet ditt. Du kan spørre seg selv: "Blir dette bedre av at jeg legger på meg, blir slapp, oppblåst, sløv og trøtt?" Hvis du ikke tror du kan takle ketose og hva enn som skjer i livet ditt samtidig - så må du tenke grundig igjennom om det ketolysekuren eller andre ting som gjør ting vanskelig for deg!

Ellers må jeg si at du er utrolig flink som har nådd det første delmålet ditt, og at det er naturlig å vingle litt. Jeg håper du også innerst inne bestemmer deg for å forsette, at du ikke bare gjør det fordi du føler du bør, og at du når det endelige målet ditt til slutt

Og et praktisk tips også: hvis du er søtsugen eller føler ting er vanskelig, gå en tur ute. (Men ikke til 7-eleven hehe)

Masse lykke til!
(Beklager at det ble litt personlig, dette