[Fetpåmidten]

Opprinnelig lagt inn av Gundrosen, her.

Ikke for å trå på noen tær eller noe, men slike svar som Grovsnus kommer med er noe av det som provoserer meg mest når jeg får slengt i trynet. Det er faktisk ingenting jeg hater mer enn når folk sier jeg burde være fornøyd med det jeg har og ikke være så streng mot meg selv på diett/trening.

Jeg trener da vitterlig for å utnytte det potensialet kroppen min har. Og det er jo ingen tvil om at jeg ikke hadde trent/gått på diett om jeg allerede var fornøyd med kroppen min.

Og det er bygget inn i oss at personer som ser tynne/veltrente ut blir oppfattet som mer tiltrekkende. For all del, jeg kan sette pris på en dame med et par kilo ekstra, så lenge personligheten er bra, jeg velger ALLTID det fremfor en dum bimbo med bra kropp. Men det ideelle, er jo selvfølgelig å ha bra personlighet OG bra kropp fysikk. Og ikke for å være frekk eller noe, men de jeg kjenner som foretrekker ei jente med såkalt "kosepute" er som regel de som har litt ekstra og bære på selv, ikke det at det er noe galt i det, men selv så liker jeg at alt er rimelig stramt og fint, og jeg håper at en gang i nær fremtid så er fysikken min på et punkt hvor jeg kan forvente å finne meg ei jente med det jeg ser på som "den perfekte fysikk".

Mitt råd, stå på, kom deg på en skikkelig hard diett med et enda hardere treningsprogram så vil du se resultater og føle deg bedre i løpet av et par uker

*Edit, ser at svaret mitt var litt krasst, men jeg blir bare så provosert når folk alltid sier jeg skal være fornøyd når det HELT klart er mulig å få fremgang. Men for all del, ikke la det utvikle seg til noe anoreksia, det er ikke pent. Finn en balanse som passer deg. Det er nok av gutter der ute som vil ha deg for den du er, perfekt fysikk gjør det bare litt lettere for deg å velge og vrake

Hm....appropos provokasjon.... takk for at du er ærlig, det er viktig
Jeg er enig i at man burde jobbe for å oppdage sitt potensiale, og det er mange som har godt av å bli kjent med seg selv ved å jobbe seg gjennom motgang - det er kanskje det man vokser mest på i livet. Samfunnet vi lever i har visse idealer for hva man oppfatter som vakkert. Og jeg vet at mange tenker som deg Gundrosen, noe som også er skapt av samfunnet. Verden kan være grusom, og vi må forholde oss til den på en eller annen måte. Vi kan velge å strebe etter disse idealene (som ofte er konstruert på utspekulerte måter for at vi skal bruke pengene våre), eller vi kan velge den andre veien, og frigjøre oss fra disse idealene (hvertfall til den grad det er mulig) som kanskje gir oss litt mer innhold i hverdagen, for ikke å snakke om betydelig mindre stress (husk - stress gir deg dårlig hud).

Jobb for å bli kjent med deg selv, oppdag hva som engasjerer deg, ikke la slike uttalelser som disse over lure deg til å tro at du får et bedre liv av å være tynn og pen. For all del - hvis du vil jobbe for å blir tynn og veltrent, og det gjør deg lykkelig - gjør det! Men ikke forvent at andre skal gidde å ta hensyn til dine estetiske hang ups.

Selvfølgelig føles det bra å gå ned i vekt hvis man er overvektig - det er den beste boosten ever! Men man er da fremdeles samme mennesket? Tror du at å bare gå ned 3 kg til er det som skal til for å gjøre deg lykkelig? Da er det antakelig noe annet du burde ta tak i istedet... noe som er mye vanskeligere, som handler om livskvalitet og ærlighet overfor seg selv.

Å løpe etter kroppslig "perfeksjon" ser jeg på som totalt uinteressant, og mennesker med dette fokuset er alltid de kjedeligste jeg treffer - der kan du snakke om meningsfulle samtaler! Jeg syns synd på de som jager etter denne tilstanden av perfeksjon - for gjett hva - det er en illusjon! Hva skjer når man er forbi dette korte tidsrommet hvor kroppslig perfeksjon er "mulig" å oppnå? Skal du legge deg ned å dø? Bli superdeprimert? Bare opphøre å eksistere? Vil du elske barna dine mindre om de blir overvektige, narkomane eller dårlig i gym? Skal du skille deg fra kona og bli sammen med en 22 åring? Gå gjennom 40års krisa og måtte ta oppgjøret med deg selv, og finne ut at det ikke er utseendet som er viktigst likevel? Hvorfor ikke gjøre dette litt tidligere i livet så slipper du alt det forbanna maset.

Ved å akseptere deg selv og din kropp (det er faktisk din kropp, og den du skal ha resten av livet) må du jobbe deg gjennom ting som er vanskelig - da kan du snakke om utvikling og oppnå sitt potensiale! Som mennesker som kan bidra med noe her i verden, og kanskje hjelpe andre til å ooppnå sitt potensiale. Frigjør deg fra forventingene om perfeksjon, og lev livet slik du vil. Livet er heldigvis så mye mer

(Jeg gidder ikke engang å gå inn på anoreksia, tvangsforing og helvete som følger med - det er nemlig konsekvensen for de som ikke klarer å stoppe med bare 3 kg til.)