[scartz]

Opprinnelig lagt inn av nonta, her.

Da jeg gikk ned satt jeg pris på kommentarer fra venner og kjære, men vekttapet mitt føltes som en privat kamp og da andre overdrev skrytet føltes det som å bli invadert i et personlig rom. Jeg ble sint,provosert og lei meg! Kanskje fordi vektproblemet var personlig og jeg likte ikke å bli påpekt at andre skal ha rett til å mene noe om det.

Veldig bra sagt, og veldig enig! Kjempekjekt med kommentarer av nære, men med en gang bekjente sier noe, kjenner jeg lett kan føle meg personlig angripet. Jeg ønsker ikke nødvendigvis andre sine meninger om MI vekt, med mindre jeg oppfordrer til en samtale om det selv. Spesielt ikke i offentlighet! Da vil jeg bare synke ned i jorda..

Men samtidig, alltid litt kos å bli sett av andre. Men det er absolutt mer behagelige måter å si det på, enn den der "så fiiin du har blitt!!"

Når jeg ser at andre har tatt av, som jeg gjerne vet har slitt veldig med vekta, så har jeg veldig lyst til å si noen oppmuntrende ord.. Men det er vanskelig å vite når man er for pågående, så jeg sier som regel ikke noe.. Det kan også være dumt.. Ei venninne av meg sa det at ingen kommenterte vektnedgangen hennes før hun hadde tatt av 17 kg. Noe hun fant deprimerende, da hun ønsket litt oppmerksomhet og skryt.

Så forskjellige er vi