[aTC]

Du har helt rett.

Det skal ikke være plikt eller tvang. Vi fikk et valg. Spis det du får servert, eller vær uten. Det er ikke dermed sagt at man skal spise like mye av alt, og man kan fint unngå ting man ikke vil ha (slik som jeg unngår brød og poteter). Dette hadde vi også muligheten til.

Noen videre kjøreregler var som nevnt at "æsj" og "liker ikke" ble regnet som direkte uhøflig, og dette stiller jeg meg bak den dag i dag. Vi lærte å uttrykke oss annerledes (noe mer diplomatisk) om det var mat vi ikke var så begeistret for.

Jeg har også minner og opplevelser om mat som henger igjen den dag i dag. Syrnede melkeprodukter, feks, er noe jeg blir fysisk dårlig av. Grunnet en assosiasjon med sur melk som jeg ble så grundig spysjuk av. Får brekningsreflekser av rømmelukt. Jeg spiste rømmegrøt som liten, men kan jeg slippe, så lar jeg være. Det er ikke noe jeg bruker penger på, for å si det sånn.

Levergryte vil heller ikke bli noen favoritt, selv om smaken har endret seg vesentlig med årene.

Foreldrene mine (les: mamma) gjorde ett eneste unntak da vi var små - spekesild. Da fikk vi ungene noe annet. Sikkert "riktig" i våre øyne den gang. Det triste er at jeg til dags dato aldri har smakt spekesild, og derfor ikke vet om jeg liker det eller ikke. Jeg bare husker at jeg ikke burde like det, for vi fikk jo alltid noe annet.

Likte heller ikke salami når jeg var liten. Nå gomler jeg salami og ost til lunch som en del av et ketogent kosthold, og synes det er herlig. Btw, kjøper den danske typen, som har størst fettandel.

Mat bør jo ikke gi traumatiske opplevelser gjennom plikt eller tvang. Folkeskikk derimot, er viktig. Kjøreregler kan være greit å ha. Som sagt - flere av mine voksne venner "liker ikke" mat de aldri har smakt...

Edit: Forresten, det å måtte spise opp maten kan være en uting. En sak er å lære barna å ikke "overforsyne" seg, men å tvinge i dem mat de egentlig ikke trenger på jevnlig basis, er ikke særlig smart. Jeg har ca 30 kilo bevismateriale.