[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Nå tramper jeg sikkert uti med begge beina, men hvordan kan dere syns det er skummelt å bli slanke?
Jeg har ALDRI vært tynn. Ikke så lenge jeg kar kunnet ha et forhold til definisjonen tynn. Så jeg burde jo i såfall være livredd? men det er jeg absolutt ikke. Jeg gleder meg. Til at den personen jeg EGENTLIG er kan komme ut. At jeg kan være meg sjøl uten å allerede ha blitt dømt av de jeg møter. Dømt som viljesvak, dum, lat....

Som flere andre også skriver så har maten vært en måte å døyve psykiske smerter på. Fettet har blitt en slags polstring som har beskyttet meg mot fordømming, hån og nedverdigende kommentarer.
Når fettet forsvinner og maten brukes på riktig måte må jeg finne andre metoder å bearbeide dette på. Og det er både skummelt og vondt å måtte ta tak i masse grums som hører fortiden til. Og så er det, for meg, ekstra belastende å kjenne på den følelsen at jeg har latt meg selv forfalle.

Men oppi alt det skumle så gleder jeg meg også Til å være lett og slank i kroppen, orke mer, handle klær i vanlige butikker og ikke føle alles blikk på meg.