[Fetpåmidten]

Opprinnelig lagt inn av valleygirl, her.

Samtidig er jeg nøye med å si at dette er noe som passer godt for meg og kanskje ikke er for alle. Tror det er greit å ikke "misjonere", for det er ikke alle som trenger å ligge unna poteter og pasta, som lever kjempefint på et helt annet kosthold enn meg.

Jeg er i aller høyeste grad enig i at folk må få lov til å velge sitt eget liv. Velge - det vil si å ha ihvert fall et minimum av kunnskap om hva man velger mellom. I dag er det ikke et fritt valg om man ender opp med et høykarbokosthold eller ikke.

Men her ligger problemet: det er ikke slik at lavkarbo er noe som passer for noen og ikke for andre. Den menneskelige fysiologien er stort sett lik for alle - ingen har godt av et høykarbokosthold. Ja, noen tåler KH bedre enn andre, men det betyr ikke at man ikke kan ta skade av det. Man trenger ikke være overvektig for å ha diabetes, man trenger ikke være overvektig for å dø av slag eller hjertesykdom, man trenger ikke være overvektig for å få kreft, for å få nyrestein, for å få galleproblemer, for å utvikle allergi, lista er igjen lang... Tror ikke vi innser hvor dypt dette problemet går og hvor mye vi som samfunn og individer har å vinne på å gjøre noe med det.

Ja, noen kan leve et langt liv med mye KH, leve til de er 85, kanskje skrante litt de siste 15 årene, men det er jo slik det er å bli gammel...eller? Noen lever et langt liv med røyking og høyt alkoholinntak, betyr det at de fleste av oss ville leve lange liv hvis vi holdt samme livstil?

Sannheten er at samfunnet utvikler seg i den retningen at flere og flere opplever de skadelige virkningene av et høyt KH inntak, på et tidligere og tidligere tidspunkt i livet. Før kalte man diabetes 2 aldersdiabetes fordi den viste seg hos eldre, idag får tenåringer diagnosen diabetes 2. Jeg mener det er respektløst å ikke fortelle folk at det de har lært gjør dem skade...

Kanskje jeg er engasjert, kanskje jeg er pågående, kanskje det er ubehagelig. Jeg mener at Norges problem er at altfor mange bare godtar det de blir fortalt uten å stille spørsmål. Men så kan du si - hvorfor ikke? Vi har godt utbygde sykehus som kan behandle oss for hjertesykdom, man kan overleve kreft, diabetes kan behandles med insulin, vi har penger til å dytte problemene foran oss. Hva med de landene hvor man ikke lenger kan dytte problemene forover? Er det ikke et felles ansvar å delta i kunnskapsutvinning? Skal Norge igjen sitte å vente på at andre skal gjøre jobben for oss? Høste av andres harde arbeid?

Jeg mener såvisst ikke at man skal diskutere lavkarbo med alle man møter på sin vei, det ville vært misjonering Hvis folk er interessert, forteller jeg gjerne det jeg vet. Men jeg mener at det er myndighetene og fagfolket som må ta jobben med å foredle og formidle kunnskap.