[dingpot]

Denne tråden tar opp et svært viktig tema! ENDELIG kunne jeg sette ord på hva jeg føler om meg selv! At jeg har denne delte følelsen! Jeg er blant dem som har god selvtillit, men dårlig selvbilde. Jeg vet hva jeg kan, og vet at jeg kan mye, men har problemer med å "finne meg selv" i all kunnskapen. Etter å ha lest denne tråden satte jeg meg ned i en fortrolig, åpen og fantastisk samtale med min kjære, som er så flink å støtte, kommentere og ikke minst LYTTE! Han erkjenner med for den jeg ER, ikke hva jeg GJØR og KAN! Altfor sjelden vet man å verdsette mennesker for den personen de faktisk er, fremfor hva de kan.


Jeg har erkjent at jeg sliter med å finne meg selv, og være meg selv fullt ut. Jeg stoler ikke på at menneskene rundt meg skal akseptere meg for den jeg er. Dermed prøver jeg altfor hardt på å vise hva jeg KAN! Jeg sier ja til altfor mange/mye, og får lite eller ingen takk/erkjennelse for det, eller ihvertfall ikke den typen jeg er "ute etter", om dere skjønner hva jeg mener.
Jeg har nokså nylig selv begynt å akseptere meg selv, men ovenfor andre er jeg redd jeg kan virke noe....... eller MYE... eksentrisk..... Jeg er en såkalt "fri sjel", en som søker, en som tørster etter kunnskap, en som uttrykker seg på sin egen måte, en som har MYE kjærlighet og kos å gi (kjærlighet som desverre har blitt presset tilbake pga det dårlige selvbildet), en som ser en litt dypere mening med det hun og andre gjør, en tenker/grubler, og ikke minst: en evig drømmer.

Sammen med kjæresten føler jeg meg vel, og kan være den "drittungen" og "kunstneren" jeg er og vil være, men får et bånd på meg sammen med andre, kanskje fordi jeg ikke har fått aksept for den jeg ER tidligere? Uansett tar jeg steg for steg mot å få bedre selvbilde, selv om det går ulidelig sakte.

Jeg vil bare si til dere alle her inne, at dere er en fantastisk gjeng, men utrolige egenskaper. Alle har sin personlighet, men felles for dere alle, er den fantastiske forståelsen dere viser, og den ekstreme tålmodigheten dere har når noen (som meg ) henger litt etter. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en kjempeklem fordi dere er dem dere er! Dere har hjerter av gull!

(huff nå blir jeg i sånn typisk klissehumør som er klassisk for meg når jeg åpner meg.... men jeg sier jo bare hva jeg mener, joooooo