[Photobscura]

Nei, jeg synes ikke det er vanskelig ...
Jeg brydde meg ikke noe særlig om mat før, og spiste det som var enkelt, og det samboeren spiste. Det var kanskje derfor jeg gikk fra lubben til feit
Men da formkurven begynte å synke så dramatisk at jeg til slutt lurte på om jeg gikk inn i en tidlig død, så tok jeg en tur til legen, og fikk påvist insulinresistens, i tillegg til en smule høyt ldl-kolesterol og noe høyt blodtrykk.
Det var som å slå på en bryter. Jeg er nok litt påvirket av min mors vegring mot matlaging, pose- og halvfabrikata rådet oppvekstens middager, men jeg vet hun gjorde sitt beste, og det var ikke rund hånd med godteri, så noen gode vaner hadde jeg med meg hjemmefra.
Jeg gikk fra å den ene dagen leve på pasta, ris og ferdigpizza, samt snoking i min daværende kjærestes potetgullposer og sjokolade, til å spise ren mat.
Og følelsen det ga meg var ubetalelig. Jeg ble en helt ny person, både form- og humørmessig, jeg gikk ned i vekt, jeg fikk insulinverdiene på stell, jeg ble kvitt migrenen jeg slet alt mer med, alle allergier forsvant som dugg fra solen (noe som medførte at jeg endelig kunne skaffe meg katt ), og livet ble generelt så mye bedre, at jeg heller kan si at det er vanskelig å skulle forestille meg at jeg noengang skulle ønske å spise høykarbomat igjen.
Faktisk er jeg så karbohydratfølsom at glukosebelastninga jeg må ta med jevne mellomrom forårsaker en rus som er så sterk at jeg som regel slukner på legekontoret etter å ha hatt helvetesmaur i rompa, og er så airheda at det føles som om hodet skal løsne fra kroppen en i times tid, samt flere dagers ubehag og hodepine etterpå.
Lenge leve ren sunn og god mat!