Jeg vil skille på sammenkomster med hhv venner/familie og fremmede. De som er mine venner/familie tror meg når jeg sier at dette må jeg bare styre selv. Eller så tror de meg ikke, men lar meg holde på med mitt fordi de er glade i meg. Og gjør de ikke noen av delene, så fortjener de ikke mitt selskap.

Er det i fremmede omgivelser, så vurderer jeg om jeg skal gå i det hele tatt og dersom jeg går, så kjører jeg uansett mitt eget løp. Jeg svarer på spørsmål hvis noen spør, men tar ikke opp lavkarbo selv og gjør det ikke til et diskusjonstema der og da. Det er ikke min diett som trenger å stå i fokus. Prøver å vinkle det mot helse og at dette er en medisinsk tilstand jeg må være i, det er ikke noe som heter å "ta bare litt". Mange skjønner ikke slankedelen av det, men de godtar som regel en "medisinsk" forklaring om blodtrykk, hodepine etc. Dersom det ikke funker, sier jeg rett og slett at "vi får være enige i å være uenige" og endrer samtaleemne. Tenk at det i noen sammenhenger er en fordel å være en oppkjefta bergenser med harde konsonanter, kontant setningsbygging og i overkant opparbeidet selvtillit...