Skjønner veldig godt hva du mener, CrizzBee!
Jeg blitt ganske trygg på meg selv i løpet av årene, og jeg kjenner at jeg synes det er uviktig hva andre med helt annen holdning til livet enn meg, mener om meg og mitt.
Likevel klarer jeg dessverre ikkeå slutte helt å irritere meg over andres førdømmende meninger. Når en tenker over det, er det rimelig frekt&freidig å stille seg til doms over andre. En vet lite om grunnen til at andre sliter med livene sine på ulikt vis.
Jeg er ikke overvektig fordi jeg er lat, kunnskapsløs og tiltaksløs. Men det plager meg å tenke på at andre kan mene eller tro det. Dessverre.
Det er vel kanskje sånn med våre ømmeste punkter.
Jeg synes at et overflatisk syn på livet - der utseende, penger og status er det viktigste - er både stusslig og latterlig.
Jeg synes egentlig synd på de som har et så begrenset syn på livet - og dermed ofte går glipp av all den medmenneskelige rikdommen.
Men jeg har dessverre ikke kommet langt nok i min personlige utvikling til å slutte å irritere meg over dem....
__________________
|