[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Siden ingen gidder å lese linkene limer jeg inn noe her.

http://www.farmatid.no/id/600:Sviktet av helsetjenesten

Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.

Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.

Lange «slankekarrierer»

Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.

Dette har jo med holdninger til vekt å gjøre og feilslåtte behandlings/slankeopplegg, og jeg kan ikke se at dette kan tas til inntekt for at mennesker som ikke har et utpreget problematisk forhold til det å veie seg, skal kunne gjøre det. Det som først og fremst angripes her er jo fokuset på vekt og det at mennesker blir identifisert utifra tallene på vekten. Problemet her er jo ikke at det finnes redskaper for å måle hvor tunge eller lette vi er, men at det settes likhetstegn mellom vekt og egenverd. Å ganske enkelt fjerne vekten vil ikke fjerne problemet med at folks selvfølelse ofte er knyttet til vekt og utseende - man har da fortsatt øyne i hodet. Hva med speil da - hvor mange er det ikke som er blitt syke pga hva de ser (eller tror de ser) i speilet? Hvordan skal så helsemyndighetene forholde seg til det?