[Nike]

Impulsiw:

1. Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.

2. Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.

Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.

3. Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.

4. Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.

5. Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.

En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.

6. Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.

7. Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre).

8. Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.

Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.